torsdag 8. desember 2016

Adventskalender, del 9



9
På veien hjem var Anne irritert.  «Du må passe munnen din Jonavennen min. Når voksne snakker skal du ikke bry deg så mye. Du kan da ikke si rett ut hva du tenker. Vera er da ingen heks heller!» Johanna bøyde hodet og noen tårer trillet nedover kinnene, men så rette hun seg opp igjen. «Jona gjør sånt vet du. Bare Jona!» Nissen saknet farten der han fulgte etter dem i mørket. Han følte seg helt forskrekket over å få skylden for alt mulig.
Den vesle nissen gikk inn i låven til bestefar og fortalte hva han hadde opplevd. Det var godt å få litt trøst selv om bestefar Anskar mente det hele var en misforståelse. «Johanna sier bare sånn fordi hun egentlig er litt flau over seg selv. Hun ble jo kaldt Jona, og da er det lett å skylde på den delen av henne som fortsatt er liten! Skjønner du hva jeg mener. Akkurat som om du skulle skylde på at du er liten hver gang du ikke klarer ting og tang. Men sånn nytter det ikke å fortsette. Johanna er Johanna, du er Jona, og ferdig med det. Du er bra nok som du er vet jeg. Kom nå, så går vi i stallen.» Jona sukket oppgitt. Akkurat som om stallen skulle være noen trøst? Hester likte han slett ikke, og akkurat nå hadde han ingen lyst til å treffe Brunen. Det nyttet ikke å protestere. Samme hvor redd han var, måtte han hjelpe til å bære høy, måke møkk og gre man og hale på det store dyret. «En nisses jobb er en nisses jobb, samme hvor redd han er,» sa bestefar igjen og igjen. Det gikk bedre enn Jona hadde forventet, og hesten så takknemlig ut. Men han ville ut av stallen igjen så fort som mulig.
Noen dager senere var Anne og Johanna igjen på vei opp bakken til det lille huset. Mamma skulle sette på plass en del ting i stua og henge opp gardiner. 

Vera og Johanna bakte pepperkaker sammen. Jona fulgte godt med på alt som skjedde og var fornøyd med det han så.
Denne damen hadde jo akkurat flyttet inn, så det var ikke så rart det ikke var mat til fuglene de første dagene. Nå bugnet det. I trærne dinglet fettkuler og frøholdere. På gjerdet sitt hadde hun festet et fint fuglehus og på en staur i hagen sto det et kornnek. 

Han rettet på det og fuglene kvitret omkring han. Snøen dalte stille ned over det hele, og han kjente at han koste seg. Fuglene delte gjerne med Jona, så han hadde fått både loff, nøtter og eplebiter i dag. Nå gledet han seg til en smak av pepperkaker. Når barn baker, pleier det jo å bli litt både brent og ødelagte. Han var visst alltid sulten. Nettene var lange og kalde, men han hadde funnet seg en plass i vedskjulet. Han hadde hentet noen grankvister og bygd seg et lite gjemmested av vedkubber. Hadde han bare hatt noe varmt å ha over seg, ville det vært ganske fint.
Da kvelden kom, var det ikke en bit å spore av kakene. Han var så skuffet at han gråt. Pepperkaker var det beste han visste, og hele dagen hadde det duftet så godt. 

I vinduene hang det nå kakemenn, fine damer, stjerner og hjerter med nonstopp.
Jona tok seg sammen, sukket og tenkte at det var bare å jobbe på. Han gikk til skogkanten og hentet noen flere grankvister. Så tredde han dem pent sammen foran døra til Vera. Det ble som en dørmatte. Han rettet seg opp og var stolt over det han kunne. Plutselig tittet Johanna på han fra kjøkkenvinduet. Hun pekte på hjertene og liksom bød han et av dem. Han nikket smilende. Ungen var så søt, at det gjorde han glad.
Da Anne og Johanna senere på kvelden skulle dra hjemover, sto Jona nede ved skjulet og ventet spent på dem. Ville han få smake kaker før natten, eller ikke?
Vera strevde med en krakk. Snart hadde hun fått den på plass på toppen av trappa. Anne satte ut tre lyslykter og la på plass en hvit skinnfell og en vakker pute. Hun nikket godkjennende til granbaret foran døra.
«Se der du Vera, nå virker det som om alle er velkommen inn til deg. Her kan du sitte å ta på deg skoene eller bare slappe av med en kopp kaffe.» Vera smilte fornøyd. «Kjenner jeg nissefolket rett, så vil de nok ta vare på skinnfellen i natten. Ikke en nisse kan vel motstå litt varme nå som det er så kaldt. Jeg tenker den lille nissegutten kommer til å bruke denne fellen allerede i natt jeg Johanna. Tenk at jeg skulle få det så fint, med besøk av dere, hjelp til huset og på toppen av det kunne glede nissen! Det er så fint i mørket med stearinlys i lyktene. Mørket og snøen gjemmer alt. Bare det koselige blir tilbake.» Johanna så forundret på Vera. Det hadde hun aldri tenkt på. Snøen hadde jo lagt seg som et teppe over sølete jorder og over vissent løv. Månen som lyste i mørket fikk snøen til å glitre som diamanter. Jo, det var fint. Kanskje ikke mørket var så farlig likevel?
I hånda holdt veslejente et digert pepperkakehjerte. Jona rent siklet ved synet av den. Hun liksom latet som om hun spiste? Plutselig kastet hun kaken brått ut i snøen bak moren og Vera. De så det ikke. Hjertet seilte av sted i full fart og landet mykt i det hvite. Jona stirret storøyd på det som skjedde, men han sto stille til de hadde kommet seg ut av porten. Vera gikk inn og lukket døra for kvelden. Da løp han alt han kunne og nesten stupte ned i den lette snøen. Han sank, men pepperkaken hadde han fått tak i. Smilende lente han seg tilbake og luktet på den. Snøen dalte ned over han, og han var verdens lykkeligste. I natt kom han til å sove så godt med både god mat i magen og skinnfell over seg.

Neste dag var fellen på plass på krakken før det lysnet og i snøen var det et fint avtrykk som om en unge hadde laget en engel. Vera så det og smilte. Hun var sikker på at Johanna hadde gjort det før hun gikk hjem, bare for å glede henne.

Fortsetter.....

1 kommentar:

amo sin blogg sa...

Du skriv så levande at det er som
ein skulle vere "fluge på veggen "