onsdag 7. desember 2016

Adventskalender, del 8



8
Litt senere satt Johanna på skinnfellen på den lille sparken sin med bamsen på fanget. «Mamma, bamsen fryser. Han må få noen klær snart!» Mamma lo og sa at bamser har pels som holder dem varme. Så pakket hun rundt henne med et pledd. Johanna likte ikke å være ute i mørket, men når mamma var med, var hun ikke så redd. Hadde hun bare hatt en skikkelig lommelykt, kunne det vært bedre. Men mamma mente at det var mer enn lyst nok med all den hvite snøen.
Vera smilte ikke da hun åpnet døra. Men hun ba dem høflig inn da mamma ønsket henne velkommen til nabolaget, sa hva de het og viste fram kringla. Ikke lenge etter var det Johanna som satt på krakken i kjøkkenet med en kopp kakao. Mamma fikk kaffe. Vera hadde skjøvet vekk noe fra bordet, så det var plass til de to der. Hun fortalte at hun hadde likt det lille huset fra første stund og at hun gledet deg til våren i hagen. Praten gikk litt tregt i førsten, så Johanna begynte å spørre. «Hvorfor har du badeender i vasken? Skal du pynte til jul allerede? Er ikke det tidlig da? Skal du ta fram alt dette? Da blir det ikke plass til deg. Er du en heks og hvorfor er du ute om natten hele tiden?» Mamma holdt seg for munnen av forskrekkelse, men Vera lo. Så sukket hun og ristet på hodet. «Ja, du ser alt rotet du vesle frøken. Jeg er bare meg og ingen andre. Heks? Nei, det er jeg slett ikke, selv om jeg har sopelime! Feiekost, sier vel du, tenker jeg. Den bruker jeg bare til å feie trappa med. Liker du ikke å være ute i natten du eller? Du aner ikke hvor mange fine lyder det er, og alle de glitrende stjernene da. Nei, alt dette kan jeg ikke ha framme til jul. Fint dere kom, så kan dere hjelpe meg å finne pynt som passer sammen. Har dere tid eller? Jeg kunne trenge litt veiledning. Anne var det du het, ikke sant? Det er greit at jeg sier Anne vel?»
Mamma nikket smilende. Vera sukket og fortsatte. «Du ser det selv, at dette er ikke pent. Jeg har bare kjøpt og kjøpt, uten tanke på annet enn at hver ting er fin alene. Mye av det har jeg slett ikke bruk for heller. Har ikke veslefrøkna en lekestue? Kanskje det er noe hun vil ha der?»

De åpnet eske på eske og satte tingen utover bord og benker, der det enda var plass. Anne ba om et pent brett. Vera kunne ikke skjønne hva hun skulle med det. Hun hentet et stort trebrett med hanker på. Snart hadde Anne satt sammen noen lysestaker, en fin vase, flere plastrådyr, kongler og en sølvbjelle på det. Så bar hun brettet ut i stua og plasserte det på det store spisestuebordet. Hun hentet en stor engel fra en av eskene og en grønn plante fra vinduskarmen, satte noen pene fruktkniver i den lille vasen, tente lysene, fylte en skål med klementiner og ropte på Vera.

Reaksjonen hennes var så artig, at Anne måtte le. Vera fikk ikke fram et ord i begynnelsen, men bare pekte. «Næ, men i all verden. Du er en kunstner. Så pent. Aldri hadde jeg trodd at det kunne bli sånn. Du er et funn du Anne. Tror du at dere kan hjelpe meg å få skikk på huset til jul? Vaske og skure kan jeg selv, men å pynte opp, kan jeg ikke. I kveld skal jeg sitte her å øve meg på å smile, for det har jeg visst ikke gjort stort av siden mannen min Jakob døde for to år siden. Tenk to år da, det er lenge å være trist det. I år tror jeg det blir en fin jul. Jeg måtte flytte fra gården, for Jakobs nevø har overtatt der. Han ville jo gjerne ha huset for seg selv, uten meg. Det sier seg jo selv. Jeg klarer da ikke drive en diger gård alene på mine gamle dager. Vi hadde dessverre ingen barn selv og ikke var det en odelsgård heller. Det var bare å selge. Det var så koselig at en av ungdommene i familien ville overtar. Da dette lille huset sto til salgs, var jeg ikke sen om å slå til.» Hun sukket og smilte om hverandre og tårene trillet på kinnene hennes. Det blinket i dem som av perler, tenkte Johanna. Damen var ikke skummel i det hele tatt lenger, bare litt trist. Johanna reiste seg og la armene rundt halsen på Vera og ga henne en klem. Da gråt hun enda mer. Hun trykte ungen inn til seg, men lo.

«Du er akkurat det jeg trengte i kveld du. En unge å passe på, fortelle eventyr til, bake og le med. Du må gjerne komme ofte, sammen med familien din eller alene. Her er det plass, og leker har jeg ser du.»

Fortsetter....

4 kommentarer:

Tove Steinbo sa...

Dette er rørende! Vi dømmer nok menneskerl litt for raskt! Hilsen Tove

Vilt og vakkert sa...

Heisann! Nå har jeg lest... og ser for meg hva som skjer, riktig så koselig julefortelling. Takk for fine illustrasjoner også!
Ha fortsatt fin adventstid ;:OD)

Kathrine sa...

Jeg rekker ikke lese hver dag, men får lese flere dager når jeg stikker innom:) Flott julefortelling! Og gode illustrasjoner. Kanskje dette kan bli en bok også?

Ønsker seg fortsatt fine førjulsdager, og en god helg!


(Jeg syns det er litt slitsomt å lese mye på dataskjerm. Derfor gjør jeg det ikke så ofte. Men skal prøve å henge med i fortellingen din:)

amo sin blogg sa...

Det var nok ein grunn til at Vera var tungsindig
og humørsyk.