tirsdag 6. desember 2016

Adventskalender, del 7



7
Kong Vinter tok dem igjen og lot Frosten bite nissen litt i ørene før han snakket til han! «Nå må du ta deg sammen. Du skal behandle mennesker med respekt. Ikke snakk sånn til en dame! Du kalte Vera for en kjerring! Tenk deg om gutt. Husk at du ønsker deg lue for voksne til jul og egne oppdrag heretter. Det får du ikke om du forsetter sånn. Jeg burde rapportere til bestefaren din kanskje, og han blir nok ikke blid av dette!»
Resten av dagen strevde Jona med papir og blyant. Han måtte skrive et brev, eller en slags innbydelse, så Vera kunne få besøk.

Det var vanskelig, men til slutt var han fornøyd og løp ut til postkassa med lappen. At det var bare store bokstaver tenkte han ikke på, og at foreldrene i huset trodde det var Johanna som hadde skrevet det, fikk heller være. «Vil du besøke denne Vera du da Jona? Fin invitasjon, men hun skriver nok ikke på denne måten. Ja, vi kan ta med oss litt av kringla jeg bakte i dag, og så går vi en tur etterpå. Det er jo hyggelig å ønske nye naboer velkomne,» sa mamma Anne. «Det kan være fint med en måneskinnstur i kveld.» 
Johanna himlet med øynene, ristet på hodet og forsøkte å få dem til å forstå at hun ikke hadde skrevet dette, men det hjalp ikke. Hun var litt redd den damen i huset oppe i bakken. Alle på skolen sa at hun sikkert var en heks. Hun gikk ut midt på natten og så på månen, mente noen. Andre sa hun jagde folk med en diger kost. Men det kunne da være spennende å se hvordan hun var også? Det var sikkert trygt når mamma var med. 

Johanna hadde ikke nevnt med et ord til de hjemme hva hun hadde hørt om Vera. Det våget hun ikke, for tenk om det var sant? «Mamma, jeg heter forresten ikke Jona lenger. Jona kunne nok funnet på sånt tull, men ikke jeg. Jeg er Johanna og skriver da mye penere enn dette! Men lese kan jeg ikke så godt enda!» Hun sukket tungt, for hun var redd hun aldri kom til å lære det heller. Mamma lo godmodig og klemte henne inntil seg. «Du er min lille Jona, men vi kan godt si Johanna, for det er da et fint navn du har. Men skulle jeg glemme meg bort, så får du si ifra.»
Nissen som sto ved vinduet og lyttet, rette seg opp. Hva var det ungen sa? «Jona kunne nok funnet på sånt tull, men ikke jeg.» Visste hun hva han kunne finne på, og at han hadde skrevet brevet? Da kom det til å bli slitsomt framover. «Han bøyde hodet litt skamfull og gikk oppover bakken til Veras hus. Uskikkelig hadde han vært, som hadde blitt med Vinden. Akkurat nå angret han.

Fortsetter....

3 kommentarer:

Jorunn Helene sa...

Her kunne jeg jo lese videre i dag :)
du skriver bra, :) håper Vera får mye besøk og hjelp.
Gleder meg til i morgen.
Klem-klem

Tove Steinbo sa...

Dette må bli bok til neste år! Hilsen Tove

amo sin blogg sa...

Fint at familien bestemmer seg for å fare på besøk.