mandag 5. desember 2016

Adventskalender, del 6



6
Vera var bare sur på alt og alle, hadde Nordavinden sagt. Hun fant på et og annet stadig vekk for å få litt oppmerksomhet. Men damen var ensom hun, det var det som var feil med henne. Det forsto Jona med en gang. Han våget seg fram igjen og bukket. «Jeg trodde fruen ville ha en katt til selskap jeg, men der tok jeg visst feil.» Så lo hun igjen, akkurat som om han hadde sagt noe morsomt. «Jeg får vel finne på noe annet da, så du ler mer. Men det kan visst ta tid å muntre opp deg.» Vera skrattet og slo hendene sammen. «Nei og nei, så morsomt har jeg ikke hatt det siden jeg var liten.» Hun slo døra opp, tok nissen i armen og dro han med seg inn. Katten ble stående tilbake å le for seg selv.
Jona så seg forundret omkring. Den damen måtte da ha butikk? Overalt i kjøkkenet sto det noe. Plastnisser, mus og rotter, dukker, klinkekuler, lekedyr og kopper om hverandre. Benken var så full av saker og ting, at det var bare så vidt hun hadde plass til fjelen med brødskiver. En kopp med kaffe balanserte på hodet av en hvit bamse og i oppvaskkummen svømte det sikkert ti badeender i det varme vannet. Jona sto der med munnen åpen av forundring. Vera pekte på en krakk borte i hjørnet. 

Ikke lenge etter satt han der med en kopp varm kakao og så ut over elendigheten. Ja, for ille var det. Vera forklarte at hun hadde forsøkt å pynte opp til jul, men hun fikk det ikke til. Etter hvert som hun åpnet eskene med nedpakkede saker og vasket det rent for støv, ble hun mer og mer lei seg. Hva i all verden hadde hun tatt vare på alt dette for tro, tenke Jona. Mye av det var leker, og Vera var voksen? 

Hun sukket og forklarte. «Da jeg var liten fikk jeg sjelden eller aldri en eneste juleting som bare var min. Ikke hadde jeg stort med leker heller forresten. Det lille jeg hadde, ble etter hvert borte. Som jeg savnet enkelte ting! Bamsen min for eksempel, den hadde jeg med meg overalt, helt til jeg var ganske stor. En dag var den bare borte. Broren min sa at mamma hadde kastet den, enda hun nektet for det? Den bamsen var heklet og hadde et for av lerret. Inne i den var det sagflis. Når den ble slitt, drysset det overalt der jeg gikk. I dag skjønner jeg mamma godt om hun kastet den, men da, var det som å miste en venn. Hvorfor kunne hun ikke reparert den tro? Jeg burde forsøkt å hekle en maken, ja for den var heklet og den var rød! Men jeg kan ikke hekle!» Hun sukket og så framfor seg. «Mens Jakob, mannen min, levde, hadde vi juletre og noen nisser her og der. Vi hadde det så fint med hverandre, at da trengte jeg annet. Men nå er ikke han her mer, og jeg kan bestemme selv. Det er ikke lett.» 

Vera flyttet litt urolig på seg. «Siden jeg ble alene, har jeg kjøpt en haug med nye småting av alle slag og bestilt en masse julesaker som har kommet i posten. Men ingenting passer sammen av alt dette? Det blir bare rot. En og en ting er greit, men sammen blir det ikke koselig. Hva skal jeg gjøre for å få det så fint som i disse katalogene jeg har sett da? Jeg har virkelig forsøkt, og nærmere jula det kommer, jo surere blir jeg. Rot er det verste jeg vet, men hva kaller du dette? I går bestemte jeg meg for å ta fram eskene å se igjennom det hele. Det har jeg aldri gjort før, og jeg ble helt skremt over alt jeg har kjøpt. Noe er til og med kjøpt to ganger.»
Hun pirket bort i det som sto der og løftet opp en engel. «I fjor orket jeg ikke pynte til jul i det huset jeg da bodde i! Det ble bare juletre det året. I år hadde jeg tenkt å lage et skikkelig julehus, men jeg klarer det visst ikke.» Hun bøyde hodet og Jona kunne se at hun gråt. Hva skulle han gjøre for å hjelpe henne? Nå som han hadde kommet innenfor døra, hadde han da virkelig fått forståelse og omsorg for denne merkelig damen. Han grublet og tenkte litt til mens han drakk små slurker av den søte kakaoen. Vera var grei hun. Det hun trengte, var noen som kunne sette sammen ting i huset. Det måtte da finnes noen nede på gården som kunne hjelpe til? Han satte koppen pent i fra seg, bukket til takk, og sa han snart skulle komme tilbake med en løsning.

Sakte gikk han tilbake samme veien han hadde kommet og tenkte så det knaket. Han følte at hele skogen lo av han og hvor lite han kunne. Katten hadde ventet bak huset og nå kom den også nedover veien. Jona fortalte hva han hadde sett og de ble enige om at de fikk forsøke å få denne lille Johanna til å hjelpe til. Hun likte da i hvert fall leker, mente katten.

Fortsetter....

3 kommentarer:

amo sin blogg sa...

Den vesle nissen kan både sjarmere og kanskje hjelpe
den einsame kvinna.
Det blir spennande å lese vidare !

Jorunn Helene sa...

Så koselig å lese. :) Håper Nissen klarer å hjelpe,
følger med å venter spent på neste avsnitt.
Klem fra meg :)

Tove Steinbo sa...

Dette går nok bra etterhvert! Hilsen Tove