lørdag 3. desember 2016

Adventskalender, del 4



4
Lille Jona var snart godt plassert i mykt høy, med katten inntil seg. Han lukket øynene og sovnet med det samme. Redsel, sult og bekymring var vekk. Han drømte om vinterkledde vidder, skiføre og alle der hjemme. Brått våknet han av at han ble kløpet forsiktig i kinnet. Det luktet godt av ferskt brød og han satte seg forundret opp. Foran han sto bestefaren hans og smilte. «Du Jona, du Jona, du skulle da ikke komme før neste år har jeg hørt. Hva har du funnet på nå da? Foreldrene dine har oppdrag langt inne i Telemark i denne førjulstiden, og dit kommer du ikke så lett. Men jeg skal vel klare å gi deg mat og lære deg et og annet jeg også. Velkommen får du være.» Jona rødmet så det lyste. Dette hadde han slett ikke planlagt. Bestefar? Den nissen katten hadde kaldt Anskar, var altså bestefar. Ikke ante han at han hadde et så rart navn. Jona som hadde tenkt seg så langt vekk fra slekta som mulig. Når de ikke hentet han denne høsten heller, for å være med på juleforberedelsene hos menneskene, hadde han bestemt seg for reise ut på egenhånd. Han hadde trodd at han var voksen nok til å klare seg selv. Men etter bare noen timer med Nordavinden hadde han forstått at han hadde trengt et år eller to til, i trygge omgivelser. Han kunne jo ingenting enda. Pluss at han var en skikkelig reddhare. Det hadde han ikke lyst til at noen av familien skulle få vite.
Anskar hadde vært ute på fuglebrettet etter godt brød, litt frø og nøtter. Nisser trenger ikke stort, så fuglene ville ha nok likevel. Jona spiste sakte og det var så godt at han lukket øyene og smilte. Å være sulten, var ikke behagelig. Det hadde han lært fort. Jammen var det godt han hadde tatt seg ned til gården, for hos den Vera var det ikke noe spiselig på utsiden. Inn hadde han ikke våget seg, selv om han hadde sett inn av vinduet. Den damen så fryktelig streng ut. Hun hadde hyttet med neven til han da han trykte nesa inntil den blanke flata. Hun hadde ropt noe om nypusset? «Hvem er denne Vera mener du?» Anskar så på katten og så begynte de begge to å le. «Vera ja, hun er et festlig menneske skal jeg si deg. Hun har stor fantasi og mener at hun ser nisser.»
«Så Vera meg på ordentlig? Ikke rart hun ble sur. Jeg er jo ikke stort å se på, så liten som jeg er.» Jona ristet oppgitt på hodet. Han hadde ikke lært å gjøre seg usynlig for mennesker heller. Bestefaren dro han inntil deg og det føltes trygt og godt. «Vera er snill som dagen er lang hun, men hun kjeder seg. Kanskje hun har litt mye fantasi, for vanligvis ser ikke mennesker oss, annet enn da vi vil de skal oppdage oss. Lurer på hva vi skal gjøre for at hun skal bli gladere? Det er din oppgave det Jona. Vinden fortalte meg det da jeg var ute etter mat. Du får komme deg dit igjen i morgen. Har du fått en jobb av Nordavinden, så må du forsøke å løse den, som best det går. Du har da blitt en riktig så klok nisse allerede skjønner jeg, som våger seg ut på egenhånd i førjulstiden. Dette fikser du nok.»
Snart sov lille Jona godt inne i armkroken til bestefar Anskar. Han drømte og smilte i søvnen.

Fortsetter....

4 kommentarer:

Jorunn Henriksen sa...

Heldigvis ser det ut til at Vera skal få hjelp før jul i år :-)

amo sin blogg sa...

Spenninga stig.
Så fine illustrasjoner.

Ynskjer deg ein fin søndag !
Anne-Mari

Tove Steinbo sa...

Dette burde vært utgitt som bok! Her er fantasien i orden, og tegneferdighetene veldig gode!
God søndagskveld ønskes av Tove

Jorunn Helene sa...

Litt sent ute jeg med å lese. men må ta det med mitt eget tempo. :)
koser meg med lesinga her inne. godt at jonna fikk seg mat og varme fra katten.
Leser videre......
Ønsker deg en fin dag.
Klem :)