onsdag 21. desember 2016

Adventskalender, del 22



22
Julaften opprant med masse nysnø, rimfrost og isende kulde. Katten løp fort over gården og inn i fjøset. Potene var helt stive etter den lille turen. Jona ryddet opp etter natten hos kuene, og Anskar bar inn mer høy. Alle dyr skulle ha det fint mot julekveld. «Menneskene på denne gården er flinke, men de kan ikke klare alt», sa bestefar Anskar og skyndet på Jona. «Hesten skal også ha sitt stell før dagen gryr.»
Etter en stund var det fint overalt og katten lå i kløverhøyet på bresken. Han tenkte på bamsen. Jona mente menneskene ville redde den, men han var ikke sikker. Tenk om han hadde ødelagt det tøydyret for godt? Da ville vel Johanna aldri klappe han mer.  

Johanna hadde akkurat våknet og åpnet sjokoladekalenderen sin for siste gang. Hun sugde sakte på den lille biten og så ut av vinduet. Det var jul og hun ville helst kle seg i penklærne med det samme. Men mamma sa at de først skulle bære inn litt ved for helga, ordne i fjøset og koke grøt. «I dag er det julaften lille Jona, men vi pynter oss ikke før i ettermiddag!» Johanna sukket og stirret ut i vinterlandskapet igjen. Denne dagen kom til å bli lang.

Hun gikk inn i stua for å se på juletreet og der møtte det henne et grusomt syn. Bamsen lå i sitt eget sagflis og hun begynte å gråte. «Stakkars deg. Hva har skjedd? Mamma!!!!» Anne kom løpende. «Stakkars deg da bamsen. Den har sprukket helt opp i varmen! Du skulle ikke tatt den med ut. Den er gammel vet du. Sagflis sveller når det blir vått, og da sprengte det brått det gamle stoffet bamsen er laget av. Det er nok ikke annet å gjøre enn å kaste den vennen.» Johanna så på henne med sinte øyne. Hun grep bamsen og pakket den inn i pleddet som fortsatt lå på gulvet. «Jeg går til Vera. Hun sier ikke sånn som deg. Bamsen skal jo feire jul med oss! Hva tror du Vera vil si om vi kastet den?» Mamma sukket høyt. «Vera har ikke tid til sånt tull i dag vet du. Hun har da mer enn nok med å forberede alt til i kveld!»

Johanna fikk på seg klærne i en fart, og med en brødskive i hånda strevde hun seg opp bakken til Veras hus. Snøen var dyp, men for å redde bamsen gjorde hun hva som helst. Hun banket hardt på døra og nesten falt inn i gangen da Vera kom. «Bamsen, den er nesten dø. Du må hjelpe meg. Mamma vil kaste den. Det får hun ikke lov til! Gjør hun vel. Den er jo litt din også. Mamma sa du ikke måtte forstyrres fordi det var julekvelden?»
Vera lo og slo hendene samme. «Nei, vet du hva. Hadde jeg ikke forberedt meg, kunne det blitt slitsomt. Her er grøten kokt og ribba klar, surkålen putrer på ovnen og potetene er skrelt. Bordet her jeg dekket og jeg venter bare på julekvelden jeg. Kom igjen. Vi kan da ikke la denne stakkars bamsen ha det sånn.»

Sammen gikk de over skadene ved kjøkkenbordet og Vera sukket akkurat som mamma hadde gjort. «Kjære vene så slitt du er bamsefar. Ikke vær redd! Nå må vi ta en liten operasjon. Kan du være sykesøster Johanna?»
Bamsen fikk bind for øynene, så den ikke skulle se hva som skjedde. Johanna holdt den forsiktig i hånden, mens Vera bredte ut et gammelt laken og tømte hver del av bamsen for sagflis. Det luktet muggent og vondt, og tøydyret ble bare en heklefille der den lå. Katten tittet inn av vinduet og fulgte med. Han hadde så dårlig samvittighet for det han hadde gjort. Men han hadde vært sjalu og ikke tenkt at de små bittene hans kunne skade den gamle bamsen. Bare den nå ble frisk igjen? Han hadde jo bare ønsket å se om den virkelig var levende! Det var den jo, helt til nå?»

Det tok en stund å reparere alt. Vera sydde nytt innertrekk til bamsen. Så fylte hun det opp med vatt fra en diger, gammel pute. Sammen trakk de heklebitene over det hele. Vera stoppet godt der det trengtes og Johanna sydde på knappene som holdt ben og armer på plass. Da de tok vekk bindet fra øynene hans igjen, var det akkurat som om den smilte matt. Johanna klemte den inntil seg og gråt av glede. «Nå vet jeg hva jeg skal gjøre. Bamsen passer jo alle klærne til den store dukken min, og støvlene. Neste gang han skal være med ut og leke, skal jeg kle godt på han.» Katten pustet lettet ut. Faren var over!

Da Johanna åpnet døra og slapp Mons inn, fikk han både hilse på bamsepasienten og klapp og klem som vanlig. Han hvisket unnskyld til tøydyret, og bamsen nikket til svar.

Det banket på døra og Vera gikk for å åpne. Johanna så en mann hun ikke kjente? Han klemte Vera hardt inntil deg og i hånden hadde han en diger bukett med roser. Hadde julebestemor en hemmelig kjæreste?
Fortsetter…

2 kommentarer:

Jorunn Helene sa...

åååå, så fint at de reddet bamsen... gleder meg til å lese mere..
juleklem- :)

Tove Steinbo sa...

Nå har jeg lest flere kapitler på en gang. Det er så hyggelig å følge disse menneskene.
Da er det vel siste kapittel i morgen?
Nyt dagene og kos deg med familien! Hilsen fra Tove