tirsdag 20. desember 2016

Adventskalender, del 21



21
Lille julaften var mange samlet på gården. Slekt og naboer ønsket hverandre god jul og gaver ble utvekslet. Alle hadde med seg litt av sin julemat eller bakst, som de spiste sammen. Vera hadde smurt med rundstykker og Henry roste henne. «Jeg leier mitt lille småbruk. Om du fortsetter å trylle fram god mat på denne måten Vera, så kanskje jeg flytter inn til deg når leieavtalen min går ut!» Hun rødmet og smilte til ham.

Overalt i huset brant det stearinlys og i stuen hadde juletreet fått på seg både lys og kuler. Johanna synes denne kvelden var så fin. Overalt surret det i kjente stemmer. Kusiner og fettere var med på kortspill og sanger. Bestefar spilte flere melodier for dem. Selv om det ikke var julekveld enda, gikk de likevel rundt juletreet. Det ble mange sangleker og latter, før alle sang «Deilig er jorden» til slutt. «Nå er det jul!» sa pappa høyt og bukket til treet. Det pleide han å gjøre hver gang på førjulsfesten. «Måtte vi alle få en fredfull feiring med gode tanker og masse julekaker. God jul!» Alle svarte tilbake, og så var den kvelden over for denne gang.

Johanna hadde ikke lyst til å legge seg. Hun fikk på seg pysjen og la seg på en skinnfell ved siden av juletreet. Det brant i peisen og julemusikk tonte fra radioen. Vera, bestefar, mamma og pappa drakk gløgg ute på kjøkkenet og pratet stille. Det ble nesten høytid synes Johanna der hun lå. Det duftet granbar og stearin. Hun gledet seg til neste dag, for nå nærmet jula seg. Ikke lenge etter sovnet hun og Jona snek seg inn for å bre godt over henne med det røde pleddet som lå i sofaen. Hun merket ikke at pappa litt senere bar henne inn i sengen. 
Natten senket seg over gården og Jona satt på låvebrua sammen med bestefar da Nordavinden kom innom. Han sveipte over hus og kornnek, gårdsplass og hage. Vinden ropte at neste dag ville han komme tilbake med mer kulde og snø. De to nissene sukket litt, for de visste hva det betydde. Mer måking og flere iskalde turer mellom husene. Det var bare å komme seg i seng. Bestefar inviterte Jona til å overnatte og han takket glad ja. Godt inne i mykt høy sovnet de to, og i søvnen hørte de vinden bli sterkere og sterkere der ute.

Bamsen ble liggende igjen i stua alene. Katten tittet innom og studerte den nøye. Var den levende? Han nappet den litt forsiktig i armen, men ingenting skjedde. 

Så tok han et godt tak i det ene benet og jammen ble det liv. Bamsen skvatt til og skrek. Mons løp ut i kjøkkenet og der kolliderte han med Jona. «Hva har skjedd her? Jeg kom med en gang jeg hørte det rope.» Han tittet inn i stua. «Det er jo sagflis overalt! Hva i all verden? Hull på hull. Dette ser ikke pent ut. Sagflisen er jo kliss våt enda etter at du var ute Bamse?» Jona var helt oppgitt og klappet han på hodet. «Det er ikke stort jeg kan gjøre i kveld. Men du skal få over deg pleddet så du ikke fryser. Ligger du stille, så holder nok det meste av sagflisen seg på plass til det bli morgen. Vi får håpe menneskene ser en utvei da?
Fortsetter….

3 kommentarer:

Vilt og vakkert sa...

Hei, nå er illustrasjonene til innlegget mitt på plass. Nå står vintersolvervfest for tur. Leser fortsettelsen av fortellingen din i morra!
Ha en fin kveld ;:OD)

Kathrine sa...

Hei! Flott lesning av det jeg har fått med meg så langt! Nå blir det noen datafrie dager på meg.
Ønsker deg og dine en riktig god jul!

:-)

Jorunn Helene sa...

Så herlig å lese her, Koser meg å leser. Håper de får reparert bamsen da.
koselig julelesing.
klem. :)