søndag 18. desember 2016

Adventskalender, del 18



18
Johanna var utidig da hun kom hjem. «Når skal vi dra da? Det er nesten mørkt allerede. Pappa, kan du ikke klare å sele på hesten selv da? Må bestefar alltid gjøre det nå om dagen eller? Har du vondt i ryggen?» Hun maste og maste og til slutt fikk hun beskjed om å gå opp til bestefar. Mamma var der allerede sammen med Vera. De hadde tatt en skikkelig vask, og nå pyntet de opp i det huset også. Johanna tittet litt rundt som hun pleide å gjøre.
I dag sto det en gammel koffert på kontoret. Hun studerte den nøye. Da bestefar kom inn spurte hun om lov til å åpne den. «Tenk om det er en skatt da? Vet du hva det er?» Bestefar åpnet forsiktig lokket og Johanna sukket av fryd. Der lå det gamle biler, puslespill, klosser og en dukke. Forsiktig løftet han det ut og fortalte at dukken hadde tilhørt moren hans. I bunnen av kofferten lå det en slitt bamse. Johanna tok den varlig opp. Hun holdt den inntil seg og vugget den forsiktig. «Denne er gammel da. Se så fin den er, men en stor tykk, brun sløyfe rundt halsen. Hadde du denne da du var liten bestefar. Kan jeg få leke med den?» Han smilte og nikket. Johanna lekte med bamsen og dukken helt til de skulle gå tilbake til gården. Bestefar puttet bamsen ned i et gammelt nett og sa at Johanna kunne få den med seg hjem. Hun var hemmelighetsfull da mamma og Vera spurte hva hun hadde fått. «Noe fint!» var alt de fikk ut av henne.
Hun kjente stadig med hånden ned i nettet på veien hjem. Hun klapper forsiktig på den og småsnakket rolig, så den ikke skulle være redd.

Endelig var de klare til å dra inn i skogen. Hesten trakk det beste den kunne. Pappa, Johanna og Vera fikk sitte på mens mamma og bestefar gikk etter. På ryggen til Brunen satt Jona og smilte. Tenk at han satt på en hest. Det hadde han aldri trodd han skulle våge.

Pappa hadde merket noen trær med røde sløyfebånd tidligere på høsten, så det skulle være lettere å finne fine trær når de var dekket av tung snø. Enda var det lyst nok til at de kunne finne dem. De stanset inne på skogsfeltet, for i kanten der, var det mengder av passende juletrær. Pappa som ikke orket så mye, gikk likevel rundt sammen med mamma.

Bestefar og Vera tente bålet og kokte kaffe. 






Johanna hoppet og spratt inn under trærne så snøen deiset ned over henne. Hun fant et av trærne med sløyfe og ropte til Vera! «Dette kan du ha julebestemor. Se da. Er det ikke fint? Bestemor!» Men hun hørte ikke. De to ved bålet var som oppslukt i sin egen samtale. Johanna hylte til slutt for å få dem til å høre, men det nyttet ikke.
Inne mellom trærne sto Jona. Han kastet snøball på trærne over de andre så snøen danset omkring dem da det raste av greinene. Det var lenge siden han hadde hatt det så moro. En diger klump deiset ned i bålet så gnistene føk, men da var bestefar Anskar raskt på plass. «Men se deg for da gutt. Dette er jo farlig! Sånne rampestreker er du for stor til. Kom deg av sted nå. Du kan riste av snøen på alle de trærne ved siden av deg, for der skal det stå to stykker med røde sløyfer. De er jo helt snødd ned, så menneskene vil bruke alt for lang tid på å finne dem selv.
Etter en stund lå tre fine juletrær klare på bakken, nyhugde og fine. Rundt bålet gikk praten livlig. Da Johanna hentet nettet med bamsen, ble det stille. Alle så på den smilende ungen. Hun tok den forsiktig fram og holdt den høyt så alle skulle se. Vera ropte høyt av forundring. Hun var helt hvit i ansiktet. «Den er min! Det er min bamse. Hvor har du funnet den?» 

Fortsetter…..

2 kommentarer:

amo sin blogg sa...

Eg har ikkje hatt tid til bloggbesøk på nokre dagar, men i dag skal
eg lese meg frampå når eg kjem att frå spasertur i regnveret....
Hadet så lenge.

Jorunn Helene sa...

Da har jeg lest meg hit :) Nå skal jeg lese videre, Bamsen til Vera. ? Hva skjer nå da.? Skynder meg til neste avs...