fredag 16. desember 2016

Adventskalender, del 17



17
Da det gikk mot midtnatt var Jona på vei inn i huset for å se etter skøytene. Men akkurat i det han tok i dørklinka dukket Vinterprinsen opp igjen. «Hva har du tenkt nå da Jona? Man kan ikke gå inn i huset til folk på denne måten. Greit om du skal sjekke om de har blåst ut lysene, men jeg skjønner at du har tenkt deg på lånejakt. Det er ikke lov.» Nissen rødmet og ble litt flau. «Men jeg har så lyst til å prøve det! Jeg har da ingen skøyter selv. Ja, for du vet vel at det var Johannas skøyter jeg hadde tenkt å prøve? Kan jeg ikke få lov, bare denne ene gangen da? Kanskje du kan prøve også?» Vinterprinsen hadde ikke sånne evner at han kunne gå inn i låste hus, så han tenkte seg godt om før han nikket ivrig. Jona fant skøytene, for de hang på knaggen i gangen.
De to løp så fort de kunne ned til vannet og Jona fikk prøve seg først. Han måtte gå tilbake etter halm, for skøytene var alt for store. Etter å ha stappet dem fulle av myk halm klarte han å få snørt dem på seg. Han reiste seg og kom seg sakte ut på isen. Bena gled til siden og han dundret overende, før han hadde tatt et eneste skøytetak. Vinterprinsen lo og mente at dette klarte han aldri. Han hjalp han opp, og brått lå de begge på isen og kravlet. 

Jona skrek for han hadde slått armen sin og Vinterprinsen kunne nesten ikke puste.
I ly av mørket kom en spark sakte glidende ut over isen. Selv om både nisse og prins gjorde seg usynlige, så gikk det ikke å få vekk halmen og skøytene. De to holdt om hverandre og var redde. Hvem var dette? En voksen satt foran og en sto bak. Tenk om menneskene hadde funnet ut at de hadde vært inne og lånt skøytene? Men det var selveste Vinterkongen som kom sammen med bestefar Anskar. For dem var ingen usynlige! De to var ikke blide. Guttene ble løftet opp, og snart sto de trygt inne på snøen igjen. Kongen blåste dem fulle av rimfrost og det glitret av frostrøyk omkring dem. «Hva i all verden er dette? Har dere gått fra vettet? Man stjeler ikke fra husbondfolket sitt. Skam dere. Hva i all verden skal vi finne på, så dere snart skjønner at dere er voksne? Du min lille prins, du mister snart muligheten til å bære krone, bare så du vet det. Anskar får ta seg av sin urokråke. Nå drar vi hjem. Nordavinden får rydde opp etter dere. Ses på julekveld Anskar og gi han inn nå. Om det skal bli jul, så må visst disse to snart komme i hardere lære! Prinsen skal plukke snøperler så frøken Vår har nok til alle sine haglbyger. Litt av en jobb, men det han han fortjent.» 

Jona sto igjen med bestefar og tårene hadde frosset til is i ansiktet hans nå. Han så ned på de dumme skøytene og stønnet. «Unnskyld. Jeg ville bare prøve å gå på skøyter. Ikke klarte jeg det, og isen var så hard. Jeg skjønner at dere er sinte, men husker du ikke at du gjorde rare ting da du var liten?» Bestefar lo så han nesten mistet pusten. «Om du ante Jona, om du ante. Kom deg ut på isen nå. Jeg tror det er straff nok at jeg står her og ser på deg til du klarer det.» 

Han satte seg ned i kanten av det islagte vannet. Jona hadde ikke annet å gjøre enn å gå ut å prøve igjen. Han skled og falt, reiste seg opp og falt igjen. Kroppen fikk mer juling enn han noen gang hadde fått. Men etter som timene gikk og det lysnet mot dag, mestret han det mer og mer. Da stjernene begynte å blekne, sa bestefar at det fikk være nok. «Du kommer nok aldri til å forsyne deg av menneskenes saker uten lov en gang til tenker jeg. Nå løper vi hjem og får på plass skøytene, etterpå er det sikkert varm melk til oss i fjøset. Vinterprinsen kommer sikkert til å spørre hvilken straff du fikk. Da kan du vise han blåmerkene dine, så skjønner han at du heller ikke fikk det så lett! Men nå kan du gå på skøyter gutten min!»

Hele dagen etterpå haltet Jona omkring og jamret seg. Men samtidig smilte han stort. Han kunne virkelig gå på skøyter nå, og det hadde vært så gøy! Katten undret seg på hva han hadde drevet med, men nisse hadde ikke lyst til å fortelle det. I stedet sa han som sant var, at han hadde falt på isen. Han sukket og stønnet og tankene raste i hodet. Nå var det ikke mange dagene til julaften, og han følte han hadde liten tid! Selvfølgelig hadde han hvisket de voksne i ørene om hva de kunne finne på av julegaver, men det var enda mer igjen. Johanna skulle tegne til alle og få dukkeklær og en lykt, Vera måtte da få seg et par bedre ski, Anne trengte nye votter og det kunne vel Ola få det også. 

Jona hadde lært å strikke av bestemor, men jammen tok det tid. Først skulle det strikkes digre votter, før de skulle kokes så de tovet seg sammen. Så skulle de formes fint til, og kanten måtte få både broderi og dusker. Men det var bare å jobbe på i hver ledig stund.
Johanna var allerede oppe og klar for skolen. Hun tittet ut over skogen og smilte. Snart var det julefri og hun kunne sikkert gå på skøyter hver dag da. I kveld skulle de ut og hente juletre sammen. Bare dagen kunne gå fort og det kunne bli mørkt igjen. Da skulle de sele på hesten.
Fortsetter....

1 kommentar:

Tove Steinbo sa...

Da er vi snart i mål - det er jo snart jul.
Rekker ikke å lese hver dag, men da tar jeg flere på en gang. Må ha med alt!
En god søndag ønskes av Tove