tirsdag 13. desember 2016

Adventskalender, del 14



14
Johanna er sur på Vera dagen etter også. Bestefar var innom på gården og bestemte seg for å gå innom Vera for å høre hva som hadde skjedd der oppe. Han var litt betenkt, for hva om damen virkelig hadde tatt til seg katten uten å spørre? Forsiktig banket han på døra hennes. Hun åpnet med et smil om munnen. Da Henry kom med sine spørsmål, ble hun stille og lei seg.
Hun så sørgmodig på han. «Jeg som egentlig ikke liker katter, er vel ikke typen til å ta dem inn heller? Trodde de nede på gården det? At jeg hadde tatt den? Kanskje den har gjemt seg inne i vedskjulet her noen dager? Der står jo alltid døra på gløtt. Jeg har ikke sett den, æresord!» Henry smilte og fortalte at det var Johanna som mente det. «Vi voksne vet at katter kan finne på mye rart innimellom. De tar seg en tur, men kommer tilbake igjen etter noen dager, bare de ikke blir stengt inn eller har skadet seg stygt. Jeg var redd den var spist av reven eller kjørt over av en bil. Godt den kom hjem igjen i god behold.» Han trampet av seg snøen og ba seg selv inn. Denne damen måtte han bli bedre kjent med. Det var noe fint over henne. Om han ikke gikk inn nå, så visste han ikke om han våget å banke på der igjen. 

Vera kokte kaffe og fant fram noen av Johannas pepperkaker. Da dundret det til i kjelleren igjen. Henry spratt opp. «Hva har du i kjelleren da? En hest eller? For et bråk. Jeg forstår jo godt hvorfor du ikke sover om nettene. Kom igjen, finn fram en lykt så går vi ned og ser.» Vera ble motvillig med. Henry stusset litt over oppførselen, og hun måtte raskt fortelle at hun ikke hadde det miste lyst til å gå inn der nede. «Er det ikke edderkopper der da?» Hun grøsset, men Henry lovet å holde henne i hånden om det ble for skummelt. Så skratte han høyt og gikk inn i kjelleren. Grevlingen reiste seg opp på alle fire og snøftet til så Henry raskt rygget ut igjen. Han nesten falt i armene på Vera. «Hjelp, du har litt av noen husdyr. Grevling i gulvet og ikke i taket!» Nå var det Vera som lo. «Alle kan visst bli skremt av både store og små dyr. Grevlingen er jeg ikke redd. Se på den da. Tror du ikke den har funnet sitt sted å sove vintersøvnen. Så søt den er!» Hun lyste omkring seg for å se om det var flere dyr der nede. Da oppdaget de alle kattehårene og møkk både her og der. «Ja ha, sa Vera. Her har altså katten vært innom også. Det er sikkert et hull i muren et eller annet sted. Til sommeren får jeg fikse det, for sånt leven vil jeg ikke ha en vinter til.» Hun hadde plutselig glemt redselen for edderkoppene og så fasinert på de fine nettene som skinte i lyset fra lommelykta.
Litt senere satt de ved kjøkkenbordet igjen. Henry hadde rettet på taksteinen foran hullet i muren og mente det ville være nok til å holde katten unna. «Har den først møtt en grevling der inne, så går den neppe inn igjen med det første. Nå blir det nok ro, tenker jeg. Bare nå Johanna forstår at det ikke er din skyld at katten forsvant et par dager, så smiler hun nok igjen.»
Pappa Ola kjedet seg der han lå på sofaen mitt på blanke formiddagen. Heldigvis fikk han lov til å se på tv etter hvert og benet ble bedre og bedre. Ryggen verket enda, men legen hadde sagt at han ville bli helt fin igjen. Henry kom innom og måkte snø, stelte hesten og bar ved. Sammen med Anne tok han fjøsstellet og etterpå ble han gjerne med inn til kveldsmat. Johanna elsket de kveldene. Hun fikk masse oppmerksomhet og bestefar fortalte så fine eventyr at hun bare ville høre mer og meg. Denne kvelden fortalte han om en grevling som var så trøtt at den måtte finne seg en soveplass under et hus. Da katten Mons ble nevnt, forsto Johanna at dette var en sann historie. «Stakkars Vera. Jeg som var sur på henne, og så var det ikke hennes skyld i det hele tatt. I morgen må jeg visst gå dit å si unnskyld. Jona kunne funnet å oppføre seg sånn, men ikke jeg Johanna,» sa hun bestemt!
Nissen følte at han krøp til en bitteliten mus der den satt under bordet. Den ungen visst alt hun. Det var godt at katten hadde kommet fram igjen. Han våget ikke tenke på hva som kunne ha skjedd om han ikke plutselig hadde husket den dagen med grevlingen. Egentlig var det godt at han hadde glemt å rydde opp etter katten i kjelleren. Nå hadde de da sett at den hadde vært der. Vera var jo uskyldig hun. Han sukket tungt og gikk etter en skuffe og litt papir. 

Ingen andre enn han kunne gjøre jobben der nede, så det var bare å sette i gang. Han grudde seg, for å plukke opp møkk etter andre var ikke gøy. 

Fortsetter....

3 kommentarer:

Tove Steinbo sa...

Fremdeles er det spennende å følge dette videre.
Fortsatt god advent med nybakte pepperkaker. Hilsen Tove

Vilt og vakkert sa...

Heisann, ser at Tove har vært litt raskere enn meg til å lese framover... Vi henger fortsatt med til tross for at det blir lesing i rykk og napp for min del. En veldig koselig julefortelling for store og små! Fortsatt god skriving ;:OD) (eller er alt allerede skrevet ferdig?)
Ha riktig fine førjulsdager!

Jorunn Helene sa...

jeg leser og leser, klarer ikke stoppe heller. :))
sove kan jeg i romjula.
du skriver fengende og godt.
klem