søndag 11. desember 2016

Adventskalender, del 12



12
Så svingte Henry buen igjen og den ene melodien etter den andre fylte rommet. Vera tørket tårer av forundring og lukket øynene i fryd. Tenk å kjenne en sånn lykke. Sammen med disse menneskene var hun plutselig hel igjen. Savnet og vemodet over Jakob kunne hun visst fint leve med. De hadde så mange minner, men jammen hadde livet nye ting på lur også for henne.
Jona sto inne ved veggen og lyttet til musikken han også. Han skulle hjelpe Vera, men den damen klarte seg selv. Bestefar Anskar så han ikke stort til og katten holdt seg vekk? Ingen hadde visst bruk for han. Nå måtte han snart gå i stallen til den digre hesten også. Han bøyde hodet og tårene trillet igjen nedover kinnene. Han savnet alle lekekameratene i Vinterland. Hva hadde han gjort? Han var ikke klar for voksenoppdrag i det hele tatt. Det var visst bare å ruslet opp til vedskjulet og hugge mer ved. Ikke tale om at han ville se en eneste hest i dag.
Jona bega seg innover skogen en tur først. Kanskje han kunne treffe en vennlig rev eller hare å snakke med? Sakte fulgte han noen store spor i snøen. Han kom opp på en høyde og der så han faren til Johanna jobbe med å felle trær. Han het visst Ola den mannen. Traktoren sto der og liksom ventet. Tre etter tre deiset i bakken. Motorsaga durte, og det luktet godt av bål og ny ved. Det var spennende å se på. Han så plutselig at bestefar Anskar hadde gjort seg stor som en mann. Nisser kan det, om det er nødvendig. De voksne kan fort gjøre seg både store, små, synlige eller usynlige, men det kunne han ikke selv enda. Han måtte visst øve mer. Anskar dro kvist og barket tømmer som en arbeidskar. Brått skrek Ola til noe fryktelig, og Jona så hvordan et av trærne feide han overende. Anskar ropte og løp forskrekket fram til han.
Så ble det helt stille. Saga var stanset og bestefar så redd ut. Jona forsto fort at han måtte gi seg til kjenne. Det så ut som om bestefar ble veldig glad da han kom. Men Jona rygget tilbake av forskrekkelse over ordene: «Løp etter hesten Jona, løp. Vi må få Ola hjem så fort det lar seg gjøre, og han kan ikke gå selv nå. Løp! Ligger han her i snøen blir han syk!» Jona skjønte at han ikke hadde noe valg. Han måtte høre på bestefar, selv om han var så redd. Han kom seg av sted som best han kunne på de korte bena, snublet og løp videre. Om han bare hadde vært stor som bestefar nå! Han hadde ikke før tenkt tanken, før det skjedde. Plutselig hadde han lange ben og masse muskler. Han lo og gråt samtidig. Var det sånn det var. Om det var nødvendig, så ble nisser store hadde bestefar sagt en gang. Han hadde rett, for nå var det virkelig nødvendig. 
Brunen sto ute i inngjerdingen bak låven og Jona saktnet farten. Hva skulle han gjøre? Den var diger. Hesten humret vennlig og skrittet imot han. Jona var så redd at han skalv. Han kjente at han bare måtte være bestemt i stemmen for å roe seg ned. «Klart jeg kan. Kom igjen Brunen. Nå gjelder det. Du må høre på meg, jeg klarer ikke dette uten din styrke. Ingen vei utenom denne gangen. Far Ola, skal reddes.»
Han åpnet grinda forsiktig og hesten tittet glad og overrasket på Jona. Bestemt gikk han bort til den, tok et godt tak i grima og leide den med seg. Så gikk de to sammen side om side på skogsveien innover skogen.
Anskar smilte fra øre til øre da de kom. Han var så glad Jona hadde klart det, for han visst om hesteredselen hans. Sammen dro de fram Ola og fikk han opp på hesteryggen. Han hadde mer enn nok med seg selv og så ikke nissene. «Tenk at du kom da Brunen. Hvordan visste du at jeg lå her helt forslått? Dyrenes instinkt altså! En traktor er jo til ingen nytte. Den kan ikke veien hjem selv.» Jona ledet hesten med bestemt hånd gjennom kvist og kvast, tung snø, opp bakker og ned. Så slapp han grima og hesten gikk rolig hjemover helt av seg selv. Ikke lenge etter sto de hjemme på gården. Her ville Ola få hjelp, det visste han. Benet var skikkelig forstuet og ryggmusklene vridd, men heldigvis var ingenting brukket. 
Det var nesten mørkt nå, og da Johanna så dem, begynner hun å skrike. Hun hadde lett etter katten hele dagen, og nå synes hun at hun så en bjørn. «Har du spist opp katten min ditt dumme dyr. Jeg vil ha katten min. Det store dyret kom vaggende mot henne og hun krøp sammen av redsel. 


Med pappa liggende over ryggen på hesten, så det slett ikke ut som en hest i tussmørket. Jona måtte gjøre seg synlig for henne. Hun ble helt forskrekket da han plutselig sto foran henne og smilte vennlig. «Ikke vær redd. Det er bare Brunen og faren din. Nå må du hente mamma. Pappaen din har slått seg litt skjønner du. Hesten bar han fint hjem. Han husker ingenting, så ikke fortell at vi nissene hjalp han. Han vil sikkert ikke tro det likevel.» Så var han borte. Johanna sto igjen og måpte, men så løp hun skrikende inn til mamma.
 
Ola lå på sofaen den kvelden og lurte på hvordan han hadde klart å kalle til seg hesten og hvordan han hadde klart å komme seg opp på hesteryggen. Han som hadde så vondt. Johanna lo godt, for hun visste hva som hadde skjedd. Legen hadde kommet hjem til dem og beordret pappa til å slappe av, ikke se på tv og ikke lese. Ristet hjernen hadde han visst gjort mente Johanna. «Hjernerystelse heter det», sa legen da han gikk.
Da hun skulle legge seg den kvelden kom tankene på katten igjen. Kanskje en rev hadde spist den opp? Hun trykte ansiktet ned i puta og gråt stille. Da mamma kom for å si god natt, var hun helt fortvilet. Mamma lovet å gå ut og lete etter den. «Katten Mons klarer seg nok. Han er sterk og frisk. Kanskje han er hos bestefar likevel?»

Fortsetter....

1 kommentar:

Jorunn Helene sa...

så bra at jona fikk hentet hesten og at ola fikk hjelp. Håper de snart finner katten også.. Skynder meg å lese videre.. :) Klem.