lørdag 10. desember 2016

Adventskalender, del 11



11
Vera hentet lommelykten sin, tok på seg en tykkere jakke og gummistøvler. Det var mildt ute og mye av snøen hadde smeltet. Det minnet om en vårdag, for det dryppet fra taket. Først gikk hun en tur rundt huset, men ikke et spor var å se. Så snek hun seg fram innover skogen i mørket og over den klukkende bekken. Hun forventet nesten å se nøkken sitte der å le med fiolinen under haken. I det hun kom litt opp på en kolle stoppet hun brått. Et lite småbruk med en vakker rød, velstelt låve, et stabbur og et hus kom til syne i en lysning lenger framme. Det lyste fra vinduene. Der så hun en mann bevege seg inne i et av rommene. Hun snek seg nærmere og så hvordan han svingte buen over fela. Vinduet sto åpent, og det var nok derfor hun hørte det så godt denne kvelden. Som han kunne spille. Hun lente seg inn til en trestamme og riktig koste seg. Sin helt private konsert i natten. Slett ikke dumt. Ingen hadde spilt for henne siden Jakob la ned sin fele for alltid. Hun sukket og tørket noen tårer. Det varte ikke så lenge før mannen i det lille huset lukket vinduet, og da ble lyden mer dempet. Så ble det stille.
Sakte gikk hun tilbake til sitt ,og tenkte at dette mennesket måtte hun bli kjent med. Om han var ung eller gammel, gift eller ikke, spilte ingen rolle. Hun ville bare så gjerne komme inn å få høre fiolinspillet skikkelig. Kanskje hun skulle gjøre som Anne, ta med en kake og gå på besøk? Nei, det våget hun ikke.
Da Vera våknet neste morgen var hun ikke uthvilt. Noe var det i kjelleren som hadde vekket henne stadig. Hun hadde slett ikke lyst il å gå dit ned alene. Hun likte ikke edderkopper, og de var vel der sommer som vinter.
«Tenk å være redd edderkopper da, men sånn er det», sa hun. Jona som sto og lyttet, kniste for seg selv. Da kom han til å tenke på hva han var redd for. Han kunne ikke le av Vera, for han forsto at hun var like redd de dyrene, som han var for hester.
Det hadde blitt kaldere og kommet masse nysnø i løpet av natten. Det var hvitt og vakkert så langt man kunne se. Vera ville ut på ski. I boden hadde hun alt utstyr. Hun fant fram ski og staver, skisko og smøring. Kun klister var det igjen i esken, og det kunne hun da ikke bruke i dette kalde været? Hun lo for seg selv, grep stearinlyset i en av utelyktene og smurte i vei under skiene. Selv om det var lenge siden hun hadde gått på ski, så var det vel som å sykle? I skapet i gangen fant hun fram en nikkers, ullgenser og de røde polvottene, strikkede strømper og en gammel hjelmlue etter Jakob. Alt passet, selv om det var slitt. Hun låste døra og fikk på seg skiene. 

Men de stavene? Hvordan var det tro? Hun vred dem hit og dit og skinnreimene til hendene var stive, fordi de var så gamle. Om det skulle bli en sånn kald vinter med mye fint skiføre, fikk hun kjøpe seg noe nytt. Skiskoene av lær var ekle og ubehagelige, stavene virket for korte og de gamle treskiene hadde sprukket i den bakerste enden. Hun brydde seg ikke om det, for hun ville ut på tur. Hun langet ut og etter bare noen meter var hun helt ferdig. En liten bakkekneik skremte vettet av henne, og hvordan stoppet man dette? Det var visst slett ikke så lett som hun hadde trodd.
At det var over femten år siden sist hun hadde hatt ski på bena, det hadde hun ikke tenkt på. Stearinen under skiene hadde gjort dem glatte, og det gikk plutselig i full fart nedover bakken mot gården. Med nød og neppe klarte hun å holde balansen. Tårene trillet av farten, men hun våget ikke bremse. Hun krummet seg sammen, holdt stavene tett inntil kroppen og lot det stå til.
At det sto en mann der oppe å se etter henne, visste hun ikke.
Henry lo og rettet seg opp. Visst var det fres over denne damen Vera, som alle snakket om. For en fart og en eleganse hun hadde. Tenk at hun var pensjonist da. Anne hadde ment han burde hilse på henne snart, og nå ble han mer og mer nysgjerrig. Han staket på og gled sakte og kontrollert ned bakken etter henne, og svingte inn på tunet på gården han også.
Vera hadde allerede fått av skiene og sto på trappa sammen med Johanna. Den vesle jenta lyste opp i et vakkert smil og løp han i møte. «Hei bestefar. Har du sett Mons? Han pleier å gå til deg av og til. Han kom ikke hjem i går kveld da jeg ropte på den.» Han slapp stavene og klemte henne inntil seg. «Hei, jente mi! Så koselig å se deg. Nei, katten har jeg ikke sett på et par dager. Men jeg skal se etter den siden. Jeg måtte komme hit for å hilse på Vera. Hun må da være en tidligere verdensmester på ski? Tror du ikke hun kjørte rett fra meg. Jeg rakk ikke å si hei en gang, før hun for av sted nedover bakken til deg.» 
Vera rakte fram hånden. Han beholdt den i sin mye lenger enn nødvendig og smilte. Håret hans var fortsatt mye mørkt, selv om han hadde grå striper her og der som henne. Han hadde det nyeste innen skiutstyr og Vera var glad hun hadde fått tatt av sitt nede ved låven, før han så hennes gamle treski.
Anne kom i døra og ba dem inn på kaffe og ikke lenge etter satt de benket rundt det store kjøkkenbordet og fikk servert ferske rundstykker, hjemmelaget syltetøy, vafler og kaffe. Henry hvisket noe til Johanna. Hun lo og løp av sted. Ikke lenge etter sto hun foran dem med en liten fiolin under haken.
Hun rettet seg opp, vugget fra side til side og så bestemt ut i ansiktet, mens hun forsøkte å få buen til å oppføre seg. Bestefar smilte og trampet forsiktig takten mens hun spilte og sang. «Blinke lille stjerne der, hvor jeg undres hva du er…..»  
Alle klappet og Vera var vel den som klappet lengst. Henry så på henne. «Kan du spille fiolin Vera? Jeg så du likte det!» Hun klappet hendene sammen igjen og lo. «Jeg kan bare blåse på potetene og spille på slurva, men jeg elsker fiolinmusikk. Jeg har sovet så dårlig i det siste at jeg føler meg litt sentimental akkurat nå. Med lite søvnen får man med seg alle lyder i natten. Jeg tror jeg har rotter i kjelleren? Kanskje jeg må låne katten noen dager? Men ved at jeg har vært våken, har jeg også hørt musikk? Siden jeg har flyttet hit, har jeg hørt flere vakre melodier i natten enn jeg noen gang tidligere har hørt. Denne her kunne spille enda bedre enn Jakob. Er det noen av dere som kjenner den unge mannen som spiller så fint inne i huset på skogen?»
Da lo de alle rundt bordet og Henry rødmet. Han reiste seg og hentet Annes fiolin som hang inne på kontoret. Så rettet han seg opp som Johanna og sammen spilte de sangen henne igjen. «Det er nok jeg som har forstyrret nattesøvnen din Vera. Men liker du det, er det jo fint og takk for at du kalte meg ung! Jeg føler meg ung når jeg spiller, men jeg tror jeg er eldre enn deg.» 

Fortsetter....

3 kommentarer:

Anonym sa...

Hei,
Jeg koser meg med julehistorien din hver dag!!!
Håper den kommer i bokform, jeg kjøper på flekken!
Og det er kjempefine tegninger, jeg ønsker meg mange av de på veggen.
Fortsatt fin dag til deg.
Hilsen Titti

amo sin blogg sa...

Så koseleg !
Syns eg ser henne i farta å ski.

Tove Steinbo sa...

Jeg er helt enig med Titti. Jeg har jo også sagt det, at dette må ut som bok. Den bør være klar til neste jul! Hilsen Tove