fredag 9. desember 2016

Adventskalender, del 10



10
Stadig var de tre samlet i huset til Vera. Johanna likte å være der. Hun fikk leke med all julepynten de ikke skulle bruke. Hun hadde laget seg et eget sted under trappa opp til andre etasje. Der hadde hun krakken med fine spilledåser og på gulvet omkring henne var det julekledde dukker, bamser, nisser og engler i skjønn forening. Det hendte Vera krøp inn til henne og fortalte fra barndommen sin eller diktet eventyr. Men så ropte mamma på henne og hun måtte løpe og hjelpe til med noe. Både bamsen og katten fikk ofte være med, for Vera var slett ikke allergisk. Mons koste seg skikkelig med å svinse rundt i alle kriker og kroker i det gamle huset. Under trappa sammen med Johanna hadde den det best.
Vera spurte en dag hvorfor mamma sa Jona til Johanna. «Du skjønner det Vera, at da jeg var liten. Da jeg var veldig liten altså, og skulle lære å snakke, klarte jeg ikke si navnet mitt. Det ble bare Jona. Jeg synes det er et fint navn da. Ingen andre heter det, men jeg liker det ikke lenger. Jeg vil hete Johanna, fordi jeg er ikke en liten baby.» Vera smilte. «Ingen andre? Jeg kjenner en, og det er en søt nissegutt. Mange navn er for både gutter og jenter vet jeg. Har du sett han i det siste?» Hun hvisket nå, så mamma ikke skulle høre. Johanna nikket og pekte. Hun var sikker på at den lille nissen akkurat nå sto med nesa mot ruta og så på dem. Vera hyttet med neven. «Vekk fra vinduene. De er nypusset. Nesetippen din setter flekker.» Johanna synes hun så en skygge som forsvant fort igjen. Så lo de to sammen der under trappa. Katten sto der forundret med åpen munn. Vera var en skikkelig skøyer.
Jona skyldte seg av sted og skammet seg litt over nok en gang å ha laget flekker på vinduene hennes. Kunne han lære seg å pusse dem tro? Men en ting var sikkert. Vera var ikke sint, hun var bare en dame som hadde humør!

Han studerte bestefaren ganske ofte de neste dagene. Han var i aktivitet hele tiden. Jona forsøkte å tenke etter hva han hadde sett. Jo, husene var det, husene. De måtte sees etter. Han rettet seg opp og synes han allerede hadde vokst en masse etter at han kom til Veras hus. Kanskje han klarte dette oppdraget likevel og ble voksen etter hvert? Han gikk for å sjekke husene som best han kunne. Bestefar så alltid etter musehull, ting som måtte fikses, han hugde ved, matet dyrene og feide vekk snø fra trapper og stier. Jona sukket. Han ble så sliten av alt dette. Med tiden ville han nok bli flinkere. Bestefar hadde ikke mye tid til han, men det var vel bare å gjøre sitt beste, som han hadde blitt fortalt. Han så over muren i Veras hus på utsiden, men der var da alt i orden? Forsiktig løftet han opp kjellerlemmen. Han hadde ikke lyst til å gå ned i det fuktige rommet, men han måtte. Trinn for trinn gikk han ned den slitte steintrappa. Der nede var det spindelvev overalt. Edderkoppene gjemte seg da de så han.

En grevling hadde visst kommet inn for å sove vintersøvnen der nede i Veras kjeller. Den bare glippet med øynene da nissen kom. Den hilste pent før den slappet av igjen. Da var det vel et hull i muren et sted, tenkte Jona. Han lette vel og lenge, før han fant en lufteluke som var ødelagt. Noe snø hadde blåst inn på gulvet. Han lot det ligge i tilfelle grevlingen ble tørst innimellom vintersøvnen sin. Men stenge hullet kunne han da ikke gjøre? Hvordan skulle grevlingen komme ut om den ville det? Han fikk sette opp noe fra utsiden. Da kunne grevlingen, som visste veien, lett dytte vekk det som stengte, når den ville ut. Han satte foran en gammel takstein han fant i skjulet og synes han hadde vært riktig så flink.
Hva skulle han finne på nå? Katten var ikke å se og han hadde ingen å snakke med. Kanskje han kunne sove en stund? Han kjedet seg plutselig noe veldig og ville bare hjem. Ikke før hadde han tenkt tanken, før Nordavinden sto der foran han. Bred og kraftig løftet den på klærne hans og Jona rettet seg opp. Nok en gang var han glad for at lua kunne knyttes under haken, for vinden var sterk i både handling og tale. «Du jobber ser jeg. Ved skal du hugge, trappen skal du feie og du må se til å lære deg å like alle dyr. Øv på, så kanskje du blir verdsatt av Vera og Kong Vinter til slutt!» Så var Vinden borte igjen.

Nissen svingte øksa i timer etterpå. Kubbe på kubbe ble delt fint opp og stablet langs veggen i vedskjulet. Han var så sliten da han la seg, at han sovnet med en gang. Ikke lenge etter våknet han av at bestefar satt og strøk han over ryggen. «Hvordan går det med deg? Jeg har jo slett ikke tid til å vise deg noe som helst om dagen, men jeg ser jo at du følger med når jeg jobber. Så fint du fikk ordnet det i kjelleren til Vera. Det var klokt tenkt å ikke stenge inn grevlingen. Du får komme ned å hjelpe meg med hesten en dag igjen snart. Der trenger du litt trening vet jeg. Vi skal nok få deg av sted på en ridetur før jul.» Jona skalv av skrekk. «Jeg hater hester. De er så digre og farlige. Må jeg bli kjent med dem da? Jeg klarer meg fint med katten jeg!» «Katten!» sa Anskar. «Har du sett katten? Den har ikke spist i kveld? Jeg trodde den lå her hos deg? Merkelig. Sov godt da Jona, og så ses vi i morgen. Kom til stallen når du er klar, så kan du hjelpe meg litt vet du.»
Jona ble liggende våken lenge etter at bestefar hadde gått. Han sutret høyt ved tanken på hest. Ved et uhell hadde den gamle hesten i Vinterland sparket han overende da han var liten. Skikkelig kilen var den, så det ble for mye da Jona hadde lekt seg rundt bena på den. Aldri ville han komme så nær en hestefot igjen, for den kunne virkelig sparke hardt. Men bestefar var bestemt, så det nyttet vel ikke å protestere. Han sto like godt opp igjen og gikk ut. Stjernehimmelen var like fin å se på her som hjemme.
Den kvelden hørte Vera noe fryktelig bråk i kjelleren. Hva i all verden var det? Det snøftet og knurret der nede. Hadde hun fått inn rotter tro? Etter en stund ble det stille, og hun hørte fiolinmusikk igjen som hver kveld i det siste. Ikke alle ganger hadde det vært like tydelig, men i dag var det så nær. Hva var det for slags sted hun hadde flyttet til? 

Fortsetter....

3 kommentarer:

jorunn`s Fristed sa...

Dette er det jeg gleder meg til hver morgen, det første jeg ser etter.. Du er bare helt rå på disse julefortellingene, god klemm ♥

Tove Steinbo sa...

Veldig hyggelig å følge denne historien! Hilsen Tove

amo sin blogg sa...

Spennande !