fredag 2. desember 2016

Adventskalender, del 3



3
Nissen skakket på hodet og studerte katten enda bedre. Den rettet seg opp og mjauet. «Jeg tror vi skal presentere oss. Jeg er en katt, gårdskatt og heter Mons. Velkommen skal du være.» Jona bukket pent, men han våget ikke ta den framstrakte labben til katten. «Jeg er Jona. Egentlig heter jeg Jon Anton, men det er så langt. Så da ble det Jona da.» Katten kniste og lo. «Heter du Jona? Det er jo et jentenavn. Veslefrøkna inne i huset der kalles også Jona. Hun heter Johanna og er jente vet jeg.» Jona rødmet og hadde mest lyst til å rømme fra dette stedet også. Han ville vekk fra dette kattedyret som så på ham, men han orket ikke mer i kveld. Fort rettet han på lua og forsøkte å se bestemt ut. «Jeg kom med Nordavinden i ettermiddag. Han satte meg av i nærheten, hos Vera, for han mente jeg kunne gjøre litt nytte der. Jeg skulle finne ut hva hun ønsket seg til jul også? Hun var så sint da jeg kom, at jeg ble redd. Jeg er ikke så modig, så jeg stakk like godt av fra hele greia. Er du redd for noe eller? Tror du jeg kan få sove her i natt? Bare det ikke er i stallen. Jeg liker ikke hester, skjønner du. Sulten er jeg, for jeg har bare spist snø siden jeg dro hjemmefra. Det blir man ikke mett av akkurat.»
Tårene begynte igjen å trille på kinnene hans, men nå stoppet han dem ikke. Han var så sliten og redd. Var dette dyret til å stole på, eller måtte han forsvare seg tro? Han strammet seg opp og førsøkte å plystre. Det hadde han hørt de store si at skulle skremme både katter, løver og tigre. Dette dyret sto like rolig foran ham. Så var det vel bare en snill katt da! Den lignet ikke de hvite, små kattepusene de hadde hjemme. Ingen katter var stripete i Vinterland? Forsiktig rakte han fram hånden. Mons tok den varlig i labben og lo godmodig. «Du kan være helt trygg, jeg spiser ikke nisser. Jeg tror jeg skal vise deg hvor du kan sove først, så kan sikkert Anskar fikse nissemat etterpå. Kjenner du nissen Anskar?» Jona ristet på hodet, men fulgte villig med katten mot låven. «Jona,» sa katten. «Jona er et fint navn. Det må være en ære å hete det samme som veslejente her på gården, for hun er så snill. Det er visst mange guttenavn og jentenavn som kan brukes til alle. Merkelig, men sant? Er du redd hester, sa du? Er det mulig da? Ingen er vel redd en hest! Merkelig! Jeg tror ikke jeg er redd noe som helst jeg.» Katten lo litt overlegent, men så tok den seg samme og mjauet vennlig.

Vera sto lenge stille på trammen foran huset sitt og lyttet. Hun hadde løpt ut da hun så den lille ungen som nesten slikket på de nyvaskede vinduene. Hvorfor hadde hun blitt så sint? Hvem var denne ungen? Eller var det en nisse? Kanskje han var redd og trengte hjelp. Men hun så ingen der ute, og det var ikke et spor i snøen. Spøkte det? Nei, sånt trodde hun da ikke på, men det var litt artig å tenke sånn. Nå hørte hun noe annet. Fiolinmusikk? Hvor kom det fra? Tonene steg og sank et sted der inne mellom trærne. Var det nøkken? Nei, aldri verden om det var, for denne her spilte så fint at det sikkert var fra en radio. Hun sto musestille og bare lyttet henført til de vakre tonene som spredte seg i kvelden. Sakte rettet hun litt på krøllene sine og smilte. Visst begynte hun å bli eldre og håret ble mer og mer grått. Hun skulle bo her helt alene, men ensom følte hun seg ikke. Heldigvis likte hun stillhet. Fantasi hadde hun nok av, så dette stedet kunne nok bli hennes eventyr på gamle dager.

Fortsetter....

6 kommentarer:

jorunn`s Fristed sa...

Nyter, nå kan jeg sette meg ned med julekortet jeg skal lage i dag. God adventsklemm

Jorunn Henriksen sa...

Og der kom nissen Anskar også, han har jeg savnet :-) Gleder meg til resten :-)

Tove Steinbo sa...

Da har jeg lest de tre første kapitlene. Så flott eventyr, og kjempegode illustrasjoner.
Du er en virkelig kunstner, det forstår jeg nå.
Gleder meg til fortsettelsen. En god nisse-lørdag ønskes deg av Tove

Vilt og vakkert sa...

Hei, så flott fortelling. Den samme ideen kom jeg med for to år siden. Hadde planer om å publisere en liten bit av en historie hver dag i advent, men det jeg har skrevet og malt ligger fremdeles på vent på en blogg som ennå ikke er åpna. Kanskje neste år.... Jeg må ha ro til å skrive og male og det har jeg ikke hatt de siste to årene, dessverre!
Jeg vil følge spent med på din historie.
I dag inviterer jeg alle til å bli med på BSW 2017. Håper du tar utfordringen... fire ganger i året!
Riktig go´hælj ;:OD)

amo sin blogg sa...

Ja, fantasi har du også Randi i rikt monn.
Dette blir meir og meir spennande.

Jorunn Helene sa...

Koser meg å leser. Takk for at du deler. :)