lørdag 6. februar 2010

Til Draumesidenes båter....

Når jeg gikk inn på Draumesidene idag, fant jeg bilde av båter. Da måtte jeg bare legge inn en tekst som passet her. Jeg hadde den på vgb igår.

Til Elins båter:
Føler at livet mitt hittil har blitt levd i en bitteliten båt på ei diger elv. Elva førte meg hit og dit. Jeg hadde ikke plass til å bevege meg, og følte med som i et nøtteskall der jeg danset rundt i en veldig fart. Krampeaktig holdt jeg i båtripa, og skrek meg hes.
Noen ganger gikk det roligere for seg, men så kom fosser og stryk. Da våger jeg ikke se meg tilbake, men stirret skrekkslagen framover. Jeg forsøkte å se noe i vanndampen som svevde over elveleiet. Hva ventet meg? En stor stein, et dragsug, grunne eller åpent vann?

I det siste har min livsflod begynt å forandre seg i voldsom fart.
Elva har stadig sett etter svake punkter. Tungt har vannet slått og presset imot kantene, pisket opp leire og sand, og revet ned gresstuster langs elvebredden. Noen ganger så det plutselig ut som om den ga opp? Den gadd ikke å trykke på kantene lenger, trodde jeg. Jeg kunne slappe litt av, men jeg pustet likevel anstrengt.
Elva rant rolig videre, og jeg kunne sove litt i bunnen av båten. Båten hadde liksom vokst på sin ferd, så jeg hadde fått bedre plass.
Men i bunnen av elva, jobbet vannmassene hardt og brutalt videre. Jeg kunne ikke se det, og forutsi hva som skulle skje! Elva jobbet, og jeg visste det ikke. Jeg hadde begynt å føle meg litt trygg igjen, selv om hjertet fortsatt skalv. Forsiktig tittet jeg over kanten på båten, og forsøkte å få oversikt. Hendene mine holdt krampeaktig i båtripa, for jeg ante at noe var i ferd med å skje.
Plutselig ga elvebredden litt etter, så litt til. Jordsiden ga opp, og elva flommet ut i nye områder.
Her er jeg nå! Dette er områder jeg er helt ukjent med, og jeg styrer og styrer fortsatt. Skulle tro jeg hadde mistet både motor og årer i mellom. Jeg greier ikke ta igjen med vannmassene, men lukker øynene og lar det stå til. Hva elva vil vise meg, aner jeg ikke, men jeg flyter da fortsatt.
Det gamle urolige, men likevel trygge elveleiet, er borte. Jeg må bare legge alt uforståelig, vondt og vanskelig bak meg, og håpe på en fin fremtid.

En gang vil min livselv nå havet, og jeg vil finne ro og trygghet.
La dette bli den siste elv jeg forserer! La meg få ro og verdighet i årene framover. Stille kan jeg da seile rundt, og se sola gå opp og ned.
Jeg kan la hånda synke ned i vannet og føle mykheten og omslutningen av rolig vann. Fukte panna, nyte brisen og kjenne hvordan det kjøler meg ned. Sette seil, og møte nye vinder.
Visst kan det komme en storm eller et uvær, men båten min har vokst seg stor og sterk, etter å ha surret rundt i mange år i fosser og stryk. Jeg kan selv sette sjøbein og holde balanse. Min båt vil føre meg trygt videre mot nye mål i fjerne strøk. Men hva jeg lærte i min bittelille båt, hva jeg tenkte i min redsel utfor fossefall med steiner og strømninger, vil jeg ta med videre i livet. Jeg er ikke redd lenger, jeg kan svømme også. Uansett hva som skjer vil jeg fortsette.

Ro, ro, ro din båt, ta din åre fatt…….

4 kommentarer:

Elin med Draumesidene sa...

Oi, vi tenkte visst det same? Vakkert, men likevel litt skremmande lesning... Mi elv har ikkje hatt mange rolege stadar siste åra. Forstår godt det du skriv! Eg håper også på ei grunn, stille elv framover, helst utan stryk og fossefall...

Ha ein fiiin kveld!
God klem frå Elin :)

JULIE K sa...

Flott skrevet. Man føler det virkelig sånn i livet iblant. Takk for koselig besøk på bloggen min : ) : )

Anne sa...

Så god og flink du er med ord :-) kjenner jeg blir virkelig grepet her jeg sitter, for dette kan hver og en kjenne seg igjen i faktisk. utrolig flott reflektert, og slikt detter en stor pris på i bloggverden ja!!

Varm klem til deg.

Viola sa...

Den var dyp! Flott skrevet. Ja kanskje livet kan beskrives slik? Du ga meg noe å tenke på.. :)