mandag 28. september 2009

Solnedgang i september.


Jeg rakk solnedgangen idag. Det var så fint da jeg gikk ned til vannet.

Himlen ble nydelig i fine farger. Jeg sto fortsatt og så på, da det begynte å dryppe. Bak meg hadde det kommet opp noen riktig tunge regnskyer. Det var bare å gå seg hjemover, for jeg hadde da ikke regntøy på.


Jeg tok meg tid til å plukke med meg en halvvissen solsikke fra veikanten, noen kongler og litt gult løv. Solsikken var en fin kontrast mot epletrærne som hadde mistet alt løvet etter all vinden i helga.Så kom regnet. Det var ikke bare litt, men det fosset ned. Det var godt å komme innenfor døra. Så her sitter jeg her da ,og lytter til regnets sang mot ruta, ser stearinlysene på bordet brenne og nyter min kaffe. Ha en fin kveld alle sammen.

lørdag 26. september 2009

Høstsøndag!


Høsten er fargerik nå, selv om mange av blomstene i hagen "synger på siste verset"!
Det blir mange frø etterhvert, som sår seg selv for blomstring neste år.

Fortsatt tusler og tasler det i min hage. Dette dyret har lagt sin elsk på hella foran utgangsdøra. Hver morgen må jeg se meg for. Noen ganger ligger det rester av en fugl og andre ganger har jeg funnet en fleskesvor? Ergelig å tråkke rett i møkka det første man gjør en tidlig morgenstund. Men nå som jeg vet det, trår jeg bare litt varsomt ut i dagen. Hvem dyret er? Jeg vet det, men vet du? Det er piggsvinet.

tirsdag 22. september 2009

Abc hos Petunia!


A for avslutning!

Så er vi i gang med et nytt alfabet. Gøy.
Det forrige ble avsluttet sist uke.
Jeg fikk ikke vært med på alle bokstavene,
men sånn er det vel for de fleste.
Men nå er det en ny mulighet!

Jeg har valgt avslutning som ord for A idag.
Jeg synes det passet fint til høsten.
De fleste mener vel at året slutter til nyttår,
men det synes ikke jeg.
Høsten farger alle løv og blader i vakre farger,
å er det slutt. Avsluttet for året.
Alt blir grått, før det igjen blir en stille tid med svart og hvitt.
Jeg nyter nå dette årets avslutning,
før året legger seg til ro, for å sove til våren kommer.

Jeg er heldig!


Pakke i posten, er ikke noe jeg er vant til. Derfor var dette veldig gøy!
Nikoline lovet en overraskelse en dag jeg var innom hennes. Hva overraskelsen var, fikk vi vite dagen derpå. Da sto det å lese:"Eg bestemte meg for å gje ei lita gåve til dei 3 første som la att ein kommentar etter passerte 20.000, og det var ekstra kjekt at det var 3 av dei “trufaste” som har fulgt meg i lang tid som var først ute."
Så derfor ble det gave på meg, jeg hadde jo skrevet en kommentar.
Jeg fikk lys som var "pakket" vakkert inn. Jeg kan da ikke tenne på dem?
Så de måtte bli til dekorasjon, sammen med andre brennende lys.
Her på brettet passet de fint med lysene i sandkakeformer
og eggeglass, perler og litt annen pynt.
Velkommen sto det på skiltet jeg fikk. Vakkert skrevet,
og ekornet i serviettdecopage var nydelig. Nå henger det i gangen min,
og alle som titter innom ser det med en gang.
Så tusen hjertelig takk skal du ha Nikoline.
Jeg setter veldig pris på deg som blogger, og på gaven du ga meg.

søndag 20. september 2009

Markedsfunn.

På lørdag var jeg på marked. Veldig mye fint å se på, og selvfølgelig ble det litt handel også.Jeg ønsket meg noen nye lysestaker, akkurat som om jeg ikke har nok av det fra før da? Men jeg har ikke hvite!
Først fant jeg en herlig stor Marbell figur. Den var skrekkelig skitten.
Men når den bare koster tretti kroner , tenkte jeg at jeg kunne male den, om den ikke ble fin.
Jeg klinte den inn med Zalo, og lot den ligge ei stund, før jeg skylte av den under lunkent vann. Ren og fin ble den!
Jeg fant to flotte lysestaker i bronsjefarge.
Så var det til med malerkosten med en gang jeg kom hjem.
Jeg ble kjempefornøyd med resultatet.
Jeg fant en utrolig vakker tinnskje også. Den fikk jeg for en tier. Den passe supert til roseborden på lysestakene. Kan tro det blir fint å bruke den skjeen framover. Gøy med marked.

onsdag 16. september 2009

Å for Åkerøeple!


Å for Åkerøeple!
Jeg tror ikke jeg har bilde av et ekte åkerøeple, så dere får nøye dere med de eplebildene jeg har. Men navnet åkerøeple, glemmer jeg aldri.
Når jeg var liten,var åkeøreple nemlig det værste jeg visste. Jeg synes de var ekle å ta på, men jeg sa det aldri.
Føre jul solgte vi ungene alltid lodd i nabolaget. Innerst i bygda bodde det en gammel dame, og hennes voksne sønner. Når vi kom dit med loddene våre, ble vi alltid bedt inn. De var så koselige mot oss ungene bestandig, alle sammen.
Hun sto der foran oss med brillene på nesa og hendene i siden. Over magen hadde hun et slitt forkle, og det gråhvite håret var satt opp i nakken. Sønnene satt ved vinduet og sa ikke stort, men smilte gjorde de.Hun spurte nytt om de hjemme, og vi følte oss viktige og respekterte.

Men så var det de eplene da! Hun var så stolt av epletreet sitt, og eplene ble behandlet som om de var av gull. Forsiktig hentet hun et stort åkerøeple og holdt det opp foran meg. Sånne epler var det bare de som hadde i grenda, og vi skulle få epler å spise, fordi vi kom på besøk. Der satt jeg da og svelget tungt, før jeg hadde fått bitt i det. Året før hadde jeg nemlig spist et åkerøeple, og jeg synes det smakte noe grusomt åker og eng. Det var kanskje ikke helt modent?Men jeg hadde spist det opp, for høflig skulle man være når man fikk noe.

Hun hentet et kjøkkenhåndkle i lin, og gned og gned på det runde eplet.Det ble skinnende blankt. Jeg husker vi hvisket om at hun kunne ha forgiftet eplet som heksa i Snøhvit. Men hun så alt for snill ut til å være heks da.
Så rakte hun meg eplet med andakt og følelse. Jeg reiste meg selvfølgelig og neide. Så tok jeg både henne og sønnene hennes i håndet og takket for meg.De andre ungene gjorde det samme. Men så ble vi varlig nesten dyttet ned i den gamle sofaen igjen. Vi måtte jo spise eplene, så hun fikk høre om de var gode. Jeg husker hvordan tårene presset på, og klumpen vokste i halsen. Men heldigvis var jeg en snartenkt unge.
"Jeg må vise det til mamma, før jeg spiser det! Hun har nok aldri sett et så blankt, fint åkerøeple!" sa jeg fort. Da klappet damen i hendene over hvor fint det ville bli. Hun fulgte oss ut på trappa, og passet på at vi hadde lue, skjerf og votter på oss.Hun vinket og ba oss hilse hjem. Lenge sto hun på trappa og så etter oss. Sønnene hennes vinket også, fra kjøkkenvinduet.
Så sprang vi lykkelige hjem med eplene våre. Vi var reddet fra å spise de åkerøeplene. Hva mamma gjorde? Hun takket oss for at vi hadde oppført oss, og kokte eplegrøt. Den spiste vi med smil om munnen, med melk og masse sukker på.
Når jeg hører om åkerøepler, ler jeg for meg selv. Da kommer tanker, følelser og dufter fram i meg, som fra barndommen.
Så i dag valgte jeg Å for åkerøeple! Les mer om bokstaven Å hos Petunia!

tirsdag 15. september 2009

Ny mugge!


I går hadde jeg besøk av slekta. Se hva jeg fikk da!
Ei flott mugge med herlige kuer på, og blomster.
Den mugga skal nok bli brukt her.
Epler er det mye av i år, så det ble eplekake til kaffen.



Den mugga kan brukes til både saft, melk og blomster,
gamle sleiver og mose.
Det blir pyntet alt etter humøret, kan man si.
Koselig med litt nytt inne, når høsten banker på der ute.
Jeg koser meg, og det håper jeg dere gjør også.Grip dagen, den er din!

mandag 7. september 2009

ABC! Knertens fetter Kvist!


Ordet blir ÆTT! Bokstaven er Æ.
Jeg var på skogstur i helga og mens jeg hentet meg litt friskt vann i et tjern,
hørte jeg noen snakke litt lenger unna meg.

Der rett til høyre for meg, sto det en flott herremann og mumlet for seg selv. "At det ikke kan gå an å få fred her da. Skjønner hun ikke at hun skremmer fisken med dette bråket sitt. Kvist meg her og Kvist meg der. Gutten er da for lengst voksen nå. At han har reist til Utlandet forstår jeg godt. Her i Innlandet skjer det jo ikke stort mer enn at en elg brøler. Ja, ja hun gir seg vel etter hvert!"
Mente han meg tro? Jeg sto der forundret og fikk ikke fram et ord. Han sto like stille, og stirret utover vannet. Da hørte jeg mer prat. Det var flere i skogen.


Der oppe på åskammen så jeg fruen. Hun viftet med armene og ropte til mannen sin der nede ved siden av meg.
"Forstår du ingenting da mann? Kvist har aldri vært ute og reist han. Du må gå og se etter han, sier jeg. Han kan jo finne på å flytte for godt? Tenk om Kvistætten dør ut med han? Vi må da se etter at han blir gift og fører slekten videre!Kom deg avsted nå da, han kan da ikke ha kommet så langt?"
Men gubben ved siden av meg sto stiv han. Men etter ei stund ropte han til henne, at hun fikk gå hjem å lage mat, for han var sulten.


Men fruen ga seg ikke hun. Snart sto hun nede i krattskogen og fortsatte å mase. De to forsvant innover stien, og så ble det stille. Det var da jeg ble oppmerksom på Knerten, eller det måtte da være han som de kalte Kvist?

Han hadde stått helt stille i vannkanten, og jeg kunne se at han lo godt der han sto.

Så trippet han av sted så vannet sprutet omkring han, og trallet for seg selv.

Det gikk ikke bedre enn at han snublet og falt så lang han var ut i landet. Men Kvist bare lo. "Dette var mamma redd for at jeg skulle gjøre. Jeg kan da ikke drukne, jeg er jo av en ÆTT av tre. Jeg er en kvist og heter Kvist også!Jippi, jeg flyter!"

Så forsøkte han å komme opp på åskammen. Han gikk fort og bestemt avsted.Det var brattere og brattere, men ingen kunne tydeligvis stoppe han nå.

Snart så jeg han balansere på åskammen der oppe. Han jublet og pratet. "Dette var de også redd for at jeg skulle gjøre, men jeg kan. Jeg er stor nå, og skal til Utlandet. Farvel mitt kjære Innland, jeg kommer nok tilbake en gang. Fremtid her kommer jeg!"

Jeg måtte gå rundt åskammen, for meg var det at for bratt å gå over. På andre siden så jeg han snart igjen. Han danset i ei blomstereng på utsiden av et hvitt hus, og var fortsatt i godt humør.

Da gikk døra opp i huset på den store gården. Et lite hode tittet ut og gutten ropte. "Å ske du henn?" Knerten bråstanset dansen, og løp bort til tappa. Der bukket han pent for den lille lyshårede gutten. "Goddag! Jeg har visst kommet rett. Du snakker et helt annet språk enn oss i Innlandet hører jeg, men jeg forstår det da! Å henn je e på vej? Tel dej! Skjønte du det? Kan jeg få bo her?"

Gutten nikket smilende. Det var ikke mer å se på nå følte jeg, så jeg gikk videre. Jeg tenkte på Kvist når jeg gikk. Her ville han nok få det bra. Oppe i skogen så jeg de to trefigurene av noen foreldre stå å stirre mot den stengte døra på gården. Nå hadde gutten deres blitt voksen.Han ville nok klare seg for han var av ÆTTEN Kvist skal du vite! Så gikk sola ned over eventyret.
Om dette er sant? Selvfølgelig! Du kan bare spørre en liten lyshåret gutt som bor på en vakker gård ved Otra på Evje.

tirsdag 1. september 2009

Høst!


Visst har det blitt september. En måned med R, og da begynner jeg med tran igjen.
Ellers forsøker jeg å møte denne årstiden med optimisme.
Det er ikke lett hele tiden, men jeg har noen knep.
Det gjelder å forandre litt i huset. Gjøre det klart til mørkere tider. I dag ble det hengt opp andre gardiner på kjøkkenet. Blondegardiner, enkelt og greit.

Så kjøpte jeg en rosa lyng,og et par søte fugler.
Jeg lagde litt ståltrådpynt,satte nye lys i lysestakene

og hang litt “moro” i vinduet.
Så var det plutselig blitt så anderledes, at høsten bare kan komme. I morgen skal jeg ut og plukke en haug med rognebær og røsslyng til stua, så har jeg fått inn høsten for i år. Herlig!
Det dufter rå, fuktig jord ute etter regnet som kom idag, løvet er fortsatt grønt og fint, som gresset.
Jeg plukket med meg en diger bukett med blomster fra grøftekanten i ettermiddag. Det er fortsatt så mye fint å ta av.

Det er tussmørkt i kveldingen, og jeg kan tenne mange stearinlys og kose meg ute på terrassen enda. Det går fint hele året forresten, det gjelder bare å kle seg. Så når høststormene virkelig setter inn og løvet farges røde og gule, er jeg klar. Klar for nok en vakker høst.

Jeg kunne ikke la være, når jeg først hadde tatt fram ståltråden. Det ble en engel. Så kan jeg se på den og glede meg over at jeg atter en gang får møte høsten.