mandag 9. mars 2009

Dikt om Alsheimer!


Det har vært så mye fokus på Alsheimer om dagen fordi
Jan Henry T. Olsen var så modig å fortelle at han hadde diagnosen.
Så her kommer to dikt jeg har skrevet om det:


AFTENLANDETS INNBYGGERE.
De tusler rundt,
to og to, tre og tre og flere.
De aner ikke hvor de bor,
de husker ikke mere.
Sykdommen har overtatt
og gitt den et nytt liv,
ansiktet er spørrende
og tanken full av tvil.
Stille går de nå omkring
og leter uten svar,
stille ser de seg omkring,
og har glemt hvem de var.
Vemodig smiler de
og vandrer fort forbi,
hilser blidt og ler litt,
og sier de har dårlig tid.
En og en, og to og to
vandrer de avsted.
Sykdommen i hjernen
gir dem aldri mye fred.
Men vakre er de alle
der i aftenlandet sitt,
livet har de levd,
og mye har de gitt.
Et øyeblikk av vemod
i øynene vi finner,
om vi gir dem en tanke
fra gode gamle minner.
Da husker de et øyeblikk
fra livet de har hatt,
og det blir for oss alle
en uvurdelig skatt.

LILLE DAME
Hennes øyne er tomme,
uten reaksjoner, uten liv.
Hennes hjerne arbeider.
Det, er ikke tvil.
Hun vil tenke og gjøre,
snakke og berøre.
Men minnebanken er ute av drift,
den er stengt for alltid,
er blank, uten skrift.
Tomme øyne flakker omkring.
Hjernen arbeider, og er i sving.
Alt som var, er borte og glemt.
Alt hun tenkte, er for alltid gjemt.
Som en levende død, blikket søker,
for å hente tanker,
fortvilelsen øker.
Alt er borte, hun er redd og alene.
Hjernen vil henne ikke lenger tjene.
Ta hånden hennes,
Og hold den hard.
Det er godt, det har hun erfart.
Gi henne omsorg, trygghet og glede.
Hun kan ikke selv,
andre må henne lede.

Blikket er tomt,
men hun lever,
enda.
Hjernen er uten hennes livs agenda.

9 kommentarer:

Ida sa...

Nydelige dikt.
Rørende.
Slike mennesker trenger medmennesker, ja. Ei hånd å holde i og trygghet.
Jeg har jobbet på dementavd. og likte meg veldig godt der.
Så, jeg har møtt noen slike damer og menn.

Anne-Berit sa...

Så nydelig dikt,ble helt rørt jeg.Flotte bilder også:o))

viola sa...

Hei :)
Flotte dikt du der har laget! Vemodig, men vakre dikt. Det er en forferdelig sykdom, synd at man ikke kan finne noe "motgift" mot den! :/
Du har beskrevet veldig godt hvordan jeg tror de har det.. Det synes i blikket..

Vakre bilder har du også satt inn!

Tofo sa...

Nydelige dikt og nydelig illustrert!
Et flott innlegg!

heidi sa...

Fint at du legger ut diktet om aftenlandet igjen! Så godt det andre også! Det er en sjukdom som rammer så mange av oss på en eller annen måte, og det er like trist og vemodig hver eneste gang.

Øynene som er sjelens speil, forteller plutselig ikke noe om mennesket innenfor lenger... Men glimtvis kan vi se og kjenne igjen det som var... Det er dette vi må ta vare på!

Vakre bilder også forresten!

victoria elisabeth,- sa...

fint dikt :-)

hmmm, jeg har egentlig veldig lyst på det kamera det virker så bra. men det kamera som er ett hakk gamlere en ditt er det nesten like bra ? vet du det ? :-) heh, klem <3

Carpe Diem sa...

Nydelege dikt, så flink du er.
Ein tragisk sjukdom det der.

Ha ei flott veke:)

Kathrine sa...

To sterke dikt du har skrevet. Mange har pårørende som har denne sykdommen.
Vakkert illustrert med fotoene også. Ha en fin uke:-))

Anemone sa...

Jeg sitter her måpende med ghala langt ned på brystet, tankene surrer, gåsehuden stritter og tårene liller på lur..., så utrolig vakkert skrevet!!

Tenker på faren til en venninne av meg og kjenner igjen mye av ddet du her har fått med.

Skulle gitt ut bok du.

tusen takk for at du fikk rørt ved de følelsene i kroppen min i dag også, livet etr mangfoldig, og så er vi.