mandag 13. oktober 2008

Ei snor med gamle klyper.

EI SNOR MED GAMLE KLYPER
Fire klyper hang på ei snor ute i den gamle hagen. De var gamle og grå. Treverket i dem hadde fått patina og ståltråden som skulle holde klypa i sammen, var rusten. Snora var mørk av elde, men likevel stram og rett. Den hadde grodd inn i veden på trærne som holdt dem oppe. På den ene siden var det ei bjørk, og på den andre ei osp. Trærne hadde fått en bulk inn der tråden lå. Sammen hadde de hjulpet til med å holde snoras byrder på plass gjennom mange år.
Det var lenge siden de hadde vært i bruk. Veldig lenge siden. Klypene hadde hengt der i all slags vær i dager, uker, måneder og år.

Før var de i bruk hver dag, men plutselig var det slutt. Det eneste som kom til snora nå om dagen, var en fugl eller to. De satt ei stund og ryddet i fjærene sine, før de fløy videre.
Det var høst under klessnora og bakken hadde rim hver morgen. Enda hadde ikke rimfrosten dekket snora og enda hadde ikke snø og is kledd klypene til vinteren.


Rolig balanserte og vippet klypene i morgenvinden. Utsikten var god der opp fra. Gressbakken gikk ned til ei strand og så kom havet. Vannet skyllet inn over rullesteinene i fjæra og ei skjære sto der og hakket i et råttent skjell. Det var mange dager siden sjøfuglene hadde forsvunnet. De siste som gav seg av, var svanene med sine unger. Nå var det bare kråker og skjærer igjen.
Klypene så opp på himmelen, og mintes bedre tider. Før var de brukt til kritthvite skjorter, håndklær og blåtøy.

Men det beste var når bittesmå sparkebukser og trøyer ble hengt opp. Mens hvite lakener hadde vaiet i vinden, hadde småbarna lekt i trærne og hoppet på gresset.
Innimellom var klessnoras byrde tung, som da teppene ble båret ut for banking til helga. Andre ganger var det tynne lette gardiner, som den bare så vidt merket. Klypene hadde vært mange i førsten, men etterhvert hadde de forsvunnet en etter en fra snora. Nå var det bare de fire igjen, og snart ville vel de også falle ned av seg selv. Sørgmodig hang de der og kjedet seg. De visste så godt hva deres skjebne var, men strevde likevel med å holde seg fast så lenge det var mulig.

Plutselig en dag ble det liv rundt dem. Ei motorsag ble startet opp, og ospa gikk overende. Klypene skrek av skrekk og smerte, idet de traff bakken.
Klessnora ble flekt av på midten, og så ble det stille.
Vinteren kom, og der lå de da. Snora var fortsatt festet på den ene siden til bjørka og klypene tviholdt seg fast. Snøen gjorde det lett og sove, men de bekymret seg for våren.
Da fønvinden blåste fra havet, viftet snora i lufta med sine fire klyper på plass. De forsøkte å holde motet oppe, men det var ikke lett. Under dem blomstret snart hvitveis. Bier og fluer surret omkring dem. En dag kom det ei dame med ei saks. Hun strevde veldig for å få saksbladet inn under snora som var festet til barken i treet. Hun ga seg ikke, og snart var treet befridd fra den stramme snora.
Så lå de på bakken som døde. Den gamle klessnora med sine klyper. Der så de hvordan et klesstativ fikk erstatte dem, midt på den vakre grønne plenen. Hvite lakener og blondegardiner viftet igjen i vårvinden, men uten deres hjelp. Det var slutt for deres tid, og fuglene sang omkring dem som for å hylle dem. Snora tvinnet seg noen ganger, før den la seg sørgmodig til ro igjen.

Noen dager seinere kom det ei rive og dro i dem. Riva bråstanset da snora surret seg inn i den. Varlig ble snora og klypene tatt opp i vakre, myke damehender. Så ble de båret inn. Der fikk de plass på kjøkkenbordet blant kvister og blad. De forsto det ikke med en gang, men etter hvert som hendene jobbet, kom gleden. Klypene ble vasket og pusset litt, og snora fikk et strøk med lakk. Så ble de montert inn i en vakker kvistkrans. Sammen med fargerike vårløv fra en blodlønn ble de som nye.

Etterpå ble de hengt på veggen mot sør. Der kunne de glede seg over at huset igjen var inntatt av en liten familie. Barn lekte i trærne og på gresset. Den nye klessnora hjalp til med å tørke klær og håndklær. Havet rullet inn i fjæra og de smilte til det hele. De hadde tjent sine mennesker gjennom et langt liv. Nå hadde de fått heder og respekt for sitt arbeide. Der på veggen kunne de henge så lenge de hadde lyst og hvile seg. Deres arbeidsdag var over, nå var det tid for ro. Vinden hvisket sine hemmeligheter, og sola sendte sine varme stråler ned på dem. Stadig var de to varme damehendene borte og rørte ved klypene og snora. Det var damens bestemor som en gang hadde hengt dem opp mellom trærne, så snora og klypene hadde tjent flere generasjoner. Så satte damen seg i stolen på terrassen, og drakk sin kaffe.
Over henne tvinnet snora litt på seg, så klypene ble satt i bevegelse. Så ble det stille og alle nøt freden og utsikten sammen.

3 kommentarer:

Berit sa...

ÅÅÅÅ SÅ NYDELIG!!!! Fikk ganske tårer i øyenkroken av denne rørende historien.Du burde skrive bok du, med dine flotte bilder og fortelling til!! Eller kanskje du allerede gjør det...
Godt at mine klemmer er i bruk enda, men de skal få den siste jobben sin i en krans slik som disse hos deg.
Klypene på bildet hos meg hang hos hyttenaboen, og der har de hengt lenge....uten å få jobbe.

Ida sa...

Vakkert! :)
En veldig skjønn historie.
Det er håp i hengende snøre, heter det vel.....

heidi sa...

Koselig historie som heldigvis endte godt! Det er godt å få være til nytte enten det er på den ene eller den andre måten;-)